Innleid arbeidskraft gir økt sikkerhetsrisiko

Det viser en ny forskningsrapport.

Utleiefirmaer er ikke flinke nok til å følge opp sine egne ansatte, slår ny rapport om inn- og utleie av personell i verftsindustrien og petroleumsnæringen fast.

Tilsynsmyndighetene i Petroleumstilsynet og Arbeidstilsynet har i flere år jobbet med å få bedre oversikt over omfang og bruk av innleide arbeidstakere i verftsindustrien og petroleumsnæringen, og hvordan disse følges opp på helse-, miljø- og sikkerhetsområdet.

Dette er bakgrunnen for en ny rapport utarbeidet av forskningsmiljøene ved NTNU, FAFO og Safetec som presenteres under det fulltegnede seminaret «Innleide arbeidstakere – ressurs eller utfordring?» hos Petroleumstilsynet i Stavanger 12. februar, ifølge frifagbevegelse.no.

Dette viser rapporten
Den nye rapporten byr på fersk kartlegging av omfanget av inn- og utleie av arbeidskraft i verfts- og petroleumsindustrien.

Rapporten ser også på hva som er arbeidsgivernes motiver for å leie inn og å leie ut arbeidskraft til disse industriene, og kartlegging av forståelse og styring av arbeidsmiljø og personskaderisiko for innleide arbeidstakere. Et av målene er her å se på om denne styringen er annerledes for fast ansatte enn for innleid personell.

Til sist stilles det spørsmål om hvordan HMS-regelverket og HMS-ansvaret for innleid arbeidskraft forstås hos bedrifter og tilsynsmyndighetene.

Skjevfordeling av risiko
Svarene er hentet inn gjennom omfattende spørreundersøkelser og intervjuer med arbeidsgivere, tillitsvalgte, verneombud, HMS-ledere og tilsynsmyndighetene.

Selv om lovkravene til arbeidsmiljø og risiko er de samme for fast ansatte, midlertidige og innleide, er Petroleumstilsynets erfaring at innleide og midlertidige har noen utfordringer de fast ansatte ikke har, forteller pressekontakt i Petroleumstilsynet, Øyvind Midttun, til frifagbevegelse.no.

– Selv om oppfølgingen av disse gruppene stort sett fungerer godt, ser vi at det er utfordringer knyttet til systematisk oppfølging av arbeidsmiljø, både når det gjelder kartlegging av arbeidsmiljøet, bruk av bedriftshelsetjenesten og oppfølging av syke, sier Midttun.

Andre utfordringer er språk og kompetanse.

– Vi ser også at det er en skjevfordeling av risiko mellom operatøransatte og entreprenøransatte i det vi kaller spesielt risikoutsatte grupper av innleide som kommer lengst ut i kontraktkjeden. Dette er en problemstilling vi har fulgt i en årrekke, sier Midttun.

– Mangler grunnleggende HMS-opplæring
En av hovedkonklusjonene i rapporten er at bedrifter som leier inn personell i hovedsak behandler de innleide på lik linje med sine egne ansatte når det gjelder HMS.

Bedriftene som leier ut arbeidskraft er imidlertid ikke like flinke til å følge opp sine ansatte, til tross for at det er utleiers ansvar å sørge for sykefraværsoppfølging og bedriftshelsetjeneste, forteller Fafo-forsker Mona Bråten.

– Vi ser også at det ligger en risiko i at det er bedriftene som leier dem inn som står for den stedsspesifikke HMS-opplæringen, men at selskapene som leier dem ut ofte ikke har sørget for den grunnleggende HMS-opplæringen. Der glipper det for mange, sier Bråten. At mange blir leid ut til stadig nye selskaper gjør ikke saken bedre.

Opptil 90 prosent innleide på verft
Rapporten viser også at det er utstrakt bruk av innleid personell for å ta unna toppene i petroleumsnæringen og verftsindustrien. På norske verft er det ikke uvanlig at mellom 40 og 50 prosent er innleide, men i perioder kan andelen være så stor som 90 prosent.

– Selv om man har gode systemer og vi har inntrykk av at verneapparatet stort sett fungerer, er dette utfordrende for organisasjonene som skal ta imot dem. Vi ser også at mange innleide gjør jobber de fast ansatte ikke gjør som er forbundet med mer risiko og dårligere arbeidsmiljø, sier Bråten.

Men det er vanskelig å generalisere. Forskjellene er store mellom store norske ingeniørfirmaer som leier ut prosjektledere og seniorpersonell og selskaper i Øst-Europa som leier ut fagarbeidere til produksjonen, for eksempel overflatearbeidere og industrimalere. Det er dessuten vanskelig å få informasjon fra utleiefirmaer etablert i Øst-Europa.