Nylig tildelte Statoil reforhandlede langtidskontrakter i ISO-markedet. Kontraktene har en samlet verdi på 7 milliarder kroner og varer 13 år fremover.
Er det slike avtaler som gjør at ISO-selskapene holder hjulene i gang og på veien? Eller betyr de stø kurs mot grøften?
Det er et uomtvistelig faktum at ISO-bransjen har slitt med å tjene særlig penger – selv da det boomet som best. Ja, omsetningen gikk riktig nok opp. Men driftsresultatene holdt seg uendret, i beste fall. Flere opplevde at de jobbet til langt på kveld bare for å se at driftsmarginen smuldret bort. Og man kunne ikke skylde på de ansatte. De kalles «Nordsjøens jordbærplukkere» og har jobbet for lønnsløft i årevis. Så hvor har pengene blitt av? Hvorfor må ISO-selskapene kjempe for å unngå røde tall hvert eneste år?
I 2015 tapte fire av seks ISO-selskaper penger. I 2016 bedret bildet seg; to av de fire krøp over i pluss. Men driftsmarginen er fortsatt bare litt over 3 %.
Saken fortsetter under grafen!
Tidligere i år intervjuet undertegnede toppsjefen i ISO-leverandøren som er unntaket i dette markedet; Beerenberg. De leverer EBITDA-margin på 10,5 % for 2016. Tidligere år er tallene enda bedre.
Konsernsjefen, Morten Walde, sa da følgende: «Ingen, hverken kunde eller leverandør, er tjent med kontrakter som ikke genererer avkastning. Tar du bort avkastningen, tar du også bort et selskaps mulighet til å investere i utvikling og kontinuerlig forbedring».
Det er åpenbart at Beerenberg har klart noe de andre ikke har fått til. Med kompensasjonformater som passer dem, og «kunden», kan det være god butikk i ISO-fagene. Det vil være naturlig å tenke seg kontrakter som belønner effektivitet og oppfinnsomhet. Betalt per m2 man har malt, i stedet for betalt per time. Da tvinger man seg selv til å jobbe lurere – finne mer effektive måter å sette opp stillasene på.
Med dette som bakteppe er det interessant å lese det Statoil skrev i sin kunngjøring rundt disse nye kontraktene som ble inngått.
«…vi nå fått på plass langsiktige avtaler som både har gode tekniske løsninger og som samtidig er kommersielt bærekraftig for selskapene. Dermed har vi det nødvendige grunnlaget til å kunne jobbe sammen over tid for å styrke sikkerheten og øke effektiviteten…», heter det blant annet.
Det er umulig for andre enn kontraktspartnerne å vurdere hvor gode disse kontraktene er. Men på den ene siden er det godt å lese at Statoil kommuniserer at avtalene som gjelder ut 2030 skal være kommersielt bærekraftige for ISO-selskapene, Kaefer og Bilfinger i dette tilfellet. Samtidig er det på den andre siden vanskelig å tro at Statoil har gitt dem så mye bedre betingelser enn de har hatt før. Når de da i tillegg har gitt slike lange avtaler, må det være på sin plass å spørre hvem som har størst grunn til å være fornøyd.
ISO-selskapene jublet høyt i sine pressemeldinger ved tildelingen. (Hva annet skulle de gjøre?). De kunne vel ikke takke nei til avtalene, heller.
Statoil har sikret seg forutsigbarhet for sine innkjøp av denne type tjenester i lang, lang tid. Om det boomer eller ikke. Leverandørene har nok sikret seg arbeid i årene fremover, men særlig større marginer enn de har hatt før kan de trolig se langt etter. Skeptikerne vil antakelig mene det er kontrakter uten særlig oppside for leverandørene, men hva er nedsiden?
Det får tiden vise. Den som lever i 2030 har fasiten.
Selv blir jeg ikke overrasket om dette blir en kamp for å få regnskapet i 0.