Gassglede Forskning «I det store bildet er også satsingen innen petroleumsforskning viktig. På kort sikt kan dette stimulere aktiviteten neste år – vi må opprettholde kompetansen og kapasiteten i industrien. På lang sikt kommer forskningen til å bidra til å realisere flere ressurser – det viser historien oss,» sier olje- og energiminister Tord Lien. (Foto: Sverre Chr. Jarild). Spørsmålet flere stiller seg – i dagens energimiks – er hvilke utsikter for Norge har for fortsatt å være en betydelig gassleverandør til Europa? Lien er optimist: «Vi har åpenbart ressursene og et fantastisk infrastruktursystem som er bygd opp over flere tiår. Det leverer høy regularitet, vi har kompetansen og nyter høy tillit som eksportør – som nasjon og industri. Alt ligger til rette.»
«Vi ønsker å være tydelige overfor de europeiske kjøperlandene. Vi forventer at signalene som kommer ut fra det europeiske systemet – som i flere EU-land er mer politisk styrt enn vårt system – bekrefter at gassen skal ha en betydelig rolle.»
«Både medlemslandene og Europakommisjonen er på et riktig spor, og jeg ser med forventning fram til EUs nye gasstrategi som etter all sannsynlighet blir lagt fram i første kvartal i 2016. Jeg tror det fortsatt blir stor plass for gass – også norsk gass – i den europeiske energiforsyningen langt fram i tid.»
«Jeg har vært tydelig overfor EU om at planene bør strekke seg til 2030-2040 for å gi de rette investeringsincitamentene på norsk sokkel. Skal vi investere videre i infrastruktur, så krever dette store løft.»
Lien ser stort rom for norsk gass. Det er allment kjent at det store nederlandske Groningenfeltet er i ferd med å få problemer med å opprettholde produksjonen. Og det gjelder også for flere av de andre mindre gassproduserende feltene i Europa: «For Norge handler det om å opprettholde et høyt eksportnivå i tiår framover. Regjeringen vil legge til rette for dette slik at ressursene vi har i bakken, skaper verdier også til glede for våre barn og barnebarn, samtidig som vi hjelper våre venner i Europa med pålitelige gassleveranser de trenger for å nå sine klimamål.»
Omdømme under press Ordet gass har en grønnere klang ellers i Europa enn her på berget. Olje og gass har i økende grad blitt et negativt ladet begrep i deler av offentligheten, og omtales i dag på en helt annet vis enn for noen år tilbake. Lien sier myndighetene og industrien må være tydelig på den verdiskapingen som skjer i form av inntekter, sysselsetting, ringvirkninger der energien har en sentral rolle for å utvikle samfunnet. «Olje og gass bidrar til et kostnadseffektivt energisystem som er grunnleggende for vekst, velferd og velstand.»
«Industrien og denne regjeringen tar klimautfordringene på alvor. Vi skal løse to store utfordringer samtidig. Vi skal bygge et energisystem som er bærekraftig klimamessig, men også sosialt og økonomisk bærekraftig. Og vi må produsere nok energi til at vi også i framtiden kan flytte hundrevis av millioner av mennesker ut av fattigdom.»
Norsk gass er definitivt en del av løsningen, det er det ingen tvil om, etter Liens mening.
Han peker på to viktige årsaker til at vi for første gang etter den industrielle revolusjon ser et klart brudd mellom økonomisk vekst i verden og utslipp av klimagasser.
Den ene årsaken henger sammen med kinesisk vekst som gikk fra å være transport- og industridrevet, til å bli servicedrevet. Det andre er at amerikanerne erstatter kull med bruk av gass. I sum forklarer dette halvparten av endringene vi har sett, ifølge Lien.
«Olje trenger vi fortsatt, og Norge har i underkant av én prosent av verdens gjenværende oljeressurser. Så stiller noen spørsmålet om vi skal legge ned Norges suverent største verdiskapende virksomhet, og som sysselsetter folk langs hele kysten, for å spare verden for én prosent av oljen. Det vil være svært uklok politikk som fører til at vår olje blir erstattet av andres olje som forårsaker mer utslipp per enhet enn vår.»
Han tror forståelsen for denne industriens betydning sannsynligvis er høyere nå som oljeprisen ligger rundt 50 dollar per fat, enn forståelsen var for to år siden med mer enn dobbelt så høy oljepris. Men det er ikke nok. Olje- og energiministeren sier at han har fortalt lederne i leverandørindustrien og hos operatørene at de er nødt til å delta mer i det offentlige ordskiftet for å øke forståelsen for næringen blant meningsbærerne og større deler av befolkningen. Han sier seg glad for at flere industriledere har inntatt denne rollen og «snakker tydeligere og bedre enn tidligere.»
Hva skal barnet hete? Apropos klar tale, det er nærliggende å spørre Lien om navnepolitikk på norsk sokkel. Hans forgjenger Ola Borten Moe (Senterpartiet) la om praksisen fra å navngi feltene med norrøne navn til å navngi dem etter kjente parlamentarikere, eksempelvis Johan Sverdrup.
Det er Olje- og energidepartementet som har det avgjørende ordet når et felt blir navngitt. Departementet har ikke publisert noen endret navnepolitikk – og nylig ble feltutbyggingen Maria godkjent. Lien er ikke like opptatt av dette som forgjengeren.
«Det er fornuftig at navnene på feltene betyr noe i den offentlige bevissthet. Men jeg mener at Staten bør være tilbakeholden med å detaljstyre slikt. Industrien bør klare å tenke selv. Vi har formell myndighet til å bestemme, likevel oppfordrer jeg selskapene til å tenke over at navnevalg betyr noe.»
Lien er mer opptatt av utfordringen næringen står overfor akkurat nå – og den statlige myndighetsutøvelsen.
«I disse tider bør myndighetene møte næringen – og Oljedirektoratet sitter nærmest – på en fast, men dialogbasert måte. Det er viktigere enn noen gang. Vi i departementet må også gjøre det samme. Trass i krevende tider, må vi gjøre jobben ordentlig, slik at vi bidrar til at de rette investeringene blir gjort.»
«Olje trenger vi fortsatt, og Norge har i underkant av én prosent av verdens gjenværende oljeressurser.»
Her finner du siste utgave av Norsk Sokkel: Utgave 2 2015 av Norsk sokkel.
