Optimisme fra bunnen av brønnen

De siste par årene har vært en sammenhengende nedtur for norsk oljebransje. Men for de som kom seg gjennom den: Nå er oppturen underveis! Kronikk om tilstanden i norsk oljebransje. Av Helge Keilen, styreleder og arrangør av Offshore Technology Days

Den kontinuerlige nedgangen de siste to årene er siden sommeren erstattet av et visst tilfang av nye oppgaver. Vi som arrangerer Norges største årlige oljemesse OTD merker dette godt. Mens andre arrangementer primært retter seg inn mot større, ofte internasjonale aktører, har OTD gjennom de siste 18 årene vært møteplassen for små og store selskaper innen leverandørindustrien. Disse utgjør en hovedpulsåre i norsk økonomi, og som messearrangør har vi et helt spesielt forhold til våre utstillere og besøkende. Det er ikke mange som har hatt privilegiet av å følge utviklingen på norsk sokkel tettere enn vi i OTD.

Da vi startet messedrift mot slutten av forrige århundre, var bransjen på vei inn i en dypbølgedal, som skulle vare de neste fem til seks årene. Resultatet ble stort mannefall. En hel generasjon ungdom som skydde oljefagene. Fra midten av det første tiåret fikk utviklingen så god fart at selv finanskrisen i 2008 ikke fikk den store innvirkningen på oljebransjen. De neste årene var det ren bonanza, med høye oljepriser og kostnadene gikk i taket. Oljespesialister kunne tjene opptil 3 millioner kroner året og dokumentasjonen økte til rekordhøyder. Alle piler pekte rett opp. Selv det at en rekke store utbyggingskontrakter gikk til Sør-Øst Asia, vakte ikke den helt store bekymringen, ettersom det tydeligvis var nok å ta av.

Statoil hadde riktignok allerede startet sitt STEP-program, i en klar erkjennelse av at kostnadseksplosjonen måtte komme under kontroll.

For to år siden var det stopp. Årsaken var OPECs overraskende beslutning om å åpne kranene høsten 2014. Mange bedrifter hadde i 2015 fremdeles arbeid gjennom gamle ordrer og de fleste håpet på at forholdene skulle endre seg til det bedre. Slik skulle det ikke gå. OPEC fortsatte sin frie flyt av oljeproduksjon og også shale oil i USA ga hard konkurranse.

Etter hvert har nærmere 40.000 personer måttet forlate sine jobber i oljeindustrien. Dette oppleves som svært tungt for dem det angår. Det mest forbausende er at ledighetstallene forteller at mange har fått nye jobber, gjerne i andre næringer eller det offentlige. Ser man konkursstatistikken er det foreløpig lite som tyder på at vi vil oppleve en massakre.

Mange leverandører finner at de må arbeide hardere og at ordrene sitter mye lenger inne. Enkelte har nok også trukket hardt på kassekreditten. Inntil videre har det store flertall bitt seg fast, i påvente av bedre tider, men var det ikke for Johan Sverdrup ville bildet vært mye dystrere. Fortsatt vil enkelte segmenter innen boring og rigg ha det tøft gjennom 2017, men mye tyder på at oppgangen vil vi ser starten av vil fortsette og styrke seg.

Var høsten 2016 det absolutte bunnpunkt i nedgangssyklusen? Oljeselskapene og deres leverandører har kuttet stab og kostnader og effektivisert i en slik målestokk at store prosjekter er blitt robuste selv med oljepriser under 40 dollar fatet. Men hva har vi egentlig lært? Har vi klart å standardisere? Er incentivmodellene endret? Premieres god gjennomføring? Er dokumentasjonskravene, kontraktene og risikoen mer rigid enn noen gang?

Som bransjens viktige møteplass er det vår oppgave å legge til rette for at de aktørene selv kan utforme svar på slike spørsmål. I år er denne oppgaven viktigere enn noensinne. Stakesene er høye: Tusenvis av arbeidsplasser, milliarder i skatteinntekter og viktige deler av.

Norges økonomiske fremtid avhenger av at vi holder hodet kaldt i månedene fremover. På årets OTD vil problemstillingene belyses fra ulike ståsted; fra oljeselskapenes, leverandørbedriftenes, akademias og politisk perspektiv. Tar vi historien til hjelp har det vist seg at etter nedgang kommer en oppgang. Min karriere i oljebransjen startet for 35 år siden og dette er fjerde gangen jeg opplever en dramatisk nedgang. Under den tredje oljekrisen rundt årtusenskiftet var et av Oljeindustriens Landsforenings scenarioer «sistemann som forlater sokkelen slukker lyset». Siden er det investert mellom 1500-2000 milliarder kroner på sokkelen.

Man trenger ikke ha spesielt god fantasi for å tenke seg en nær fremtid der oljeprisen bikker både 60 og 70 dollar fatet. Dersom oljeindustrien klarer å holde kostnadene under kontroll, slik de nå prøver, kan det bli mange spennende utbyggingsoppgaver fortsatt. Utfordringen blir å holde tilbake prisgalloppen dersom det først eksploderer igjen. Og hvor fort klarer vi da å erstatte den ekspertisen som nå daglig går tapt? Personlig tror jeg at norsk sokkel får sin renessanse fra 2018 og noen år fremover. Dette vil ha stor betydning – ikke bare for aktørene i oljebransjen, men for norsk økonomi som helhet. Likevel vil ikke alt bli som før. Spillereglene er endret.

Helge Keilen