Politisk lønnsomhet
«Hele Norge eksporterer» het storsatsningen som ble lansert i mars 2022, med målsetning om å øke den norske eksporten utenom olje og gass med 50 prosent innen 2030. Kunnskap fra den desidert største og viktigste næringen i landet, som for eksempel løsninger som reduserer utslipp fra olje og gass, skal ikke støttes. Eksfin, som gir garantier for lån til internasjonale kunder som kjøper fra norske selskaper, har fått pålegg om ikke å gi lån til olje og gassbransjen, og norske ambassader er blitt bedt om å prioritere fornybart.
I et innlegg på Linkedin stiller direktør Håkon Skretting i Norwegian Energy Partners følgende spørsmål: «Støtter politikernes prioritering av i grønn virksomhet opp om fremtidig lønnsom industri, eller er det mer en tilkarring for kortsiktig gevinst?»
Det finnes nok av eksempler på at dagens regjering styrer industrien i grønn retning, og med høyst vekslende hell. Innovasjon Norge ga tidligere i år 995 millioner kroner i innovasjonstilskudd for større batteriprosjekter fordelt på de fire bedriftene Morrow Batteries, Cenate, Vianode og Beyonder. Freyr i Mo i Rana fikk ingenting. Etter at selskapet hadde anlagt en fabrikk som skulle produsere batterier i stor skala, og mottatt statlig støtte, lån og lånegarantier, bevilget ledelsen seg millionlønn- og fete utbytter, og flyttet hovedsatsningen til USA der betingelsene var mye bedre.
Noen politikere har altså klokketro på at Norge er et naturlig land for batteriproduksjon i stor skala. Til tross for at vi går mot et fremtidig energiunderskudd, at vi mangler arbeidskraft, og at konkurransen fra Kina og USA er knallhard.
Skretting, som har lang fartstid med internasjonale prosjekter, er ikke nådig i sin kritikk. Han siterer U.S. Energy Information Management (EIA) som mener at olje og gassmarkedet vil være nesten 10 ganger større enn vindkraft på land og hav. Om dette er riktig vil det være det klart viktigste markedet for norske leverandører i flere tiår fremover. Han mener at vi da må videreutvikle lavutslippsløsninger til den internasjonale olje- og gassindustrien. Men markedsføring av dette er både forbudt og frarådet av norske styresmakter.
Det gjør innrykk når en erfaren person som Skretting spør om det er politikerne som er flinkest til å se hva som er bra for industrien. Da «Hele Norge eksporterer» ble lansert var Jan Kristian Vestre næringsminister. Nå er han helseminister, og på vei som en mulig statsminister. Fra tiden som leder av eget familiefirma burde han kjenne til krav til lønnsomhet. Som politiker er han kanskje, for å sitere Skretting, en av dem som «er høy på seg selv, og mener de er valgt nettopp for å styre».
Freyr sin satsning i Mo i Rana burde vekke minner. Det var her staten i 1988 satset 500 millioner kroner på en relativt vellykket omstilling etter at stålproduksjonen ble lagt ned. Dessverre lot de gamle tider seg ikke gjenopplive med batterieventyret. Vel var det vanskelig å forutse Green Act i USA, som gir romslig støtte til grønn omstilling. Men grådige privataktører med «tilkarring av kortsiktig gevinst» for øyet, kan man tydeligvis ikke gardere seg mot.
Kravet til lønnsom industri kan være vanskelige for den jevne politiker å forstå, og dermed følge opp. Så lenge det er grønt flyter milliardene tilsynelatende fritt. Og ulikt bedriftsledere flest, som faktisk stilles til ansvar dersom lønnsomheten ikke er til stede, kan politikerne ansvarsfritt vandre videre til neste milliardbevilgning, om de ikke da allerede er ute av gamet.
Helge Keilen startet Offshore Media Group AS i 1981, og var redaktør for offshore.no til 2013, da nettstedet ble solgt til Schibsted. Han har ledet nær 100 olje- og energikonferanser. Keilen er styreformann i petro.no AS som eier Energi24.no.