Å være leverandør, er ikke for hvem som helst

Leserinnlegg av partner Lars Kristian Wulff Myklebust i Advokatfirmaet Hammervoll Pind AS

Som Petro nylig omtalte, har Senterpartiets Geir Pollestad stilt spørsmål til olje- og energiministeren:

«Meiner statsråden det er ein ubalanse mellom oljeselskap og leverandørindustrien på norsk sokkel og kva kan eventuelt gjerast for å rette opp dette?»

Spørsmålet kommer på bakgrunn av en pågående diskusjon om hvorvidt Equinor presser prisene for hardt. Spørsmålet er nok mest et populistisk grep for å vise seg frem for kystnæringene, for noen annen løsning enn å la markedet regulere dette finnes ikke.

Leverandørindustrien består av leverandørbedrifter og leverandørbedriftene må tjene penger for å ha livets rett. Det tror jeg alle, inkludert Equinor, er enig i. 

Det er ikke vanskelig å ha sympati med leverandører som sliter tungt etter svært tøffe år. Leverandørbedriftene tilbyr imidlertid sine tjenester i konkurranse med andre. Innovasjon og forbedring drives frem i konkurranse og her har norske leverandører gjort en fantastisk jobb de siste årene.

Omstilling, konsolidering og diversifisering blir resultat av markedssituasjonen. Leverandørene har til syvende og sist ansvar for hvilke priser og kalkyler de legger til grunn i sine tilbud og hvilke markeder de satser mot.

Regulering av marked er i hvert fall ikke svaret på Pollestad sitt spørsmål og en oppdeling av Equinors norske virksomhet virker nokså utenkelig. Det er derfor vanskelig å se at Equinor kan gjøre så veldig mye annerledes. Så lenge konkurransen er stor – med mange leverandører som ønsker å tilby til samme kunde – så er det en takknemlig situasjon å være i som oljeselskap. Tilbud og etterspørsel er imidlertid noe som endrer seg over tid.

All historikk tilsier at tiltak som iverksettes for å bøte på én situasjon vil ha negativ effekt når markedsbildet endrer seg.