Det sies at han er en av Statoils beste menn. Selv passer øivind Reinertsen på å understreke at det ikke er hans ord.

øyvind Reinertsen. (Foto: Tommy Ellingsen)

Av Line Njaa Viste, Petromagasinet utgave 5, 2012

Dette til tross for at han har vært trofast i selskapet siden 1977, hvor han har vært med på enten å finne, bygge ut eller produsere både Statfjord, Oseberg, Sleipner og Gullfaks. Han har ledet selskapets kontor i Nederland, vært direktør for hele Tampen-området og ledet satsningen i Nord-Amerika. Blant annet.

Nå er det Johan Sverdrup som gjelder. Kanskje resten av karrieren.

Giganten
Høsten 2011: Statoil og Lundin kan omsider bekrefte at oljefunnene Aldous Major og Avaldsnes på Utsirahøyden 140 kilometer vest for Stavanger er én sammenhengende struktur, og dermed kan regnes som ett gigantisk funn. Faktisk det største oljefunnet i verden i 2011, og det største på norsk sokkel siden 80-tallet. Med ett bytter mediene ut ordet «solnedgang» med «champagne» i sine overskrifter. Lete-teamene pryder avisforsidene og optimismen brer seg i bransjen. De eneste som henger litt med geipen er utålmodige, håpefulle sjeler i nord. Plutselig var ikke Nordsjøen bare fordums glans likevel.

På den tiden var øivind Reinertsen godt etablert i Houston, Texas, hvor han hadde vært utstasjonert siden 2005. Han flyttet først over Atlanteren for å starte opp Statoils kontor for dypvannssatsning i Mexicogolfen, og ble etter fusjonen med Hydro i 2007 direktør for hele Nord-Amerika-satsningen.

Så dukket altså «elefanten i egen bakgård» – nå døpt til Johan Sverdrup av Olje-Ola sjøl – opp. Med en eierandel på 40 prosent i hver av de to lisensene som det 180 kvadratkilometer store funnet brer seg over, ble det tidlig klart at Statoil ville sikte seg inn mot operatørskap. Prosjektet krevde erfaren ledelse, og det var ingen i bransjen som ble overrasket da Reinertsen ble spurt. Det var forresten i denne sammenheng at karakteristikken «en av Statoils beste menn» kom opp.

«Var du i tvil om du skulle si ja?»

«For å si det sånn: Når du har vært i utlandet i 6,5 år vet du innerst inne at du skal hjem innen overskuelig fremtid. Så får du tilbud om å bli med på utbyggingen av neste generasjons oljefelt, som kan bety like mye som de store oljefeltene har betydd frem til nå … Jeg trengte ikke lang betenkningstid.»

Jeg er utålmodig og liker å få ting gjort. Jeg synes ofte at ting går for seint. Bortsett fra når jeg er på golfbanen, da liker jeg at det er god tid.

Forventninger
Vi møter ham under Statoils energiseminar i Bergen. Få timer tidligere har han sammen med letedirektøren for Skrugard, Knut Harald Nygård, informert pressen om at begge prosjektene jobber mot produksjonsstart i 2018.

I avtalen mellom lisenspartnerne i Johan Sverdrup-prosjektet heter det formelt sett at Statoil skal være operatør frem til plan for utbygging og drift leveres til myndighetene, deretter blir det opp til departementet i forbindelse med PUD-behandlingen å avgjøre hvem som tar lederskapet videre. I fjor høst ble det ymtet frempå om første olje allerede i 2016, nå er planen altså forskjøvet noe, med PUD-innlevering i fjerde kvartal 2014 og produksjonsstart mot slutten av 2018.

Reinertsen merker forventningene, men han vil ikke kalle det press.

«Jeg merker at det er forventninger, både internt og eksternt, om at feltet skal bli bygget ut og komme i produksjon. Vi har ikke lagt opp til en super-rask, men heller ikke langsom utbygging».

Og det passer ham for så vidt veldig bra.

«Jeg er utålmodig og liker å få ting gjort. Jeg synes ofte at ting går for seint. Bortsett fra når jeg er på golfbanen, da liker jeg at det er god tid.»

Den største utfordringen i dette prosjektet vil ifølge Reinertsen ligge på det organisatoriske planet innad i partnerskapet. Teknisk er dette et kjent område – i den forstand at det er gjort på samme måte før.

«Vi er avhengige av enighet hele veien, og det er naturlig at alle selskapene er vare på hvor ressursene ligger. Det er snakk om store verdier, og det er naturlig at selskapene på hver sin side vil gjøre vurderinger ut ifra hva som gagner dem. Statoil sitter balansert med samme eierandel i begge lisensene, og vi håper at vi klarer å skape et tillegg til de andre selskapene også», sier han.

Neste generasjons oljefelt
Sverdrup-direktøren forstår også at folk flest er både utålmodige og nysgjerrige, og synes det er ekstra kjekt når de unge engasjerer seg.

«Fjorårets store funn, Johan Sverdrup og Skrugard, har vært med på å revitalisere og øke troen internt i industrien og blant den generasjon som skal gjøre yrkesvalg fremover. Det synes jeg er positivt, og vi som selskaper må være med på å understøtte det.»

Milepæler
Det var egentlig litt tilfeldig at øivind, som er født og oppvokst i Oslo, valgte å studere til petroleumsingeniør i Stavanger.

«Det var det at det var nytt som tiltrakk meg. Miljøet var i ferd med å etablere seg i Stavanger, og denne utdannelsen ble tilgjengelig et par år før jeg skulle velge utdanning. Vi var det andre kullet som gikk i Stavanger».

Det var veldig spesielt da jeg som plattformsjef seilte Sleipner gjennom Ryfylke, satte plattformen på feltet, og fikk produsert gass.

«Hva er det største du har opplevd så langt i karrieren?»

«Det var en milepæl da vi boret Statoils første brønn som operatør i utlandet. Det er noe jeg husker godt. Jeg er også stolt av det vi var med på å få til etter Sleipner-havariet. Det var veldig spesielt da jeg som plattformsjef seilte Sleipner gjennom Ryfylke, satte plattformen på feltet, og fikk produsert gass.»

Snorrehendelsen
«Og det verste …?»

«Det verste var helt klart Snorre-hendelsen». Han snakker om det som skjedde 28. november 2004, hendelsen Petroleumstilsynet har karakterisert som en av de alvorligste på norsk sokkel. Det var under arbeidet med å trekke rør ut av brønnen for å forberede boring av et sidesteg at det gikk galt. Gass kom inn i boreslammet, og man fikk en ukontrollert utblåsning på havbunnen, med påfølgende gass under plattformen. 180 personer ble evakuert, 36 ble igjen for å stabilisere brønnen. Som områdedirektør for Tampen hadde Reinertsen ansvar for beredskapen, og måtte svare for hva som hadde skjedd morgenen etter.

«Hva tenkte du da?»

«Det husker jeg ikke. Jeg husker bare at jeg hadde vært der hele natten og at jeg fikk en ren skjorte før jeg skulle møte de som var fløyet inn fra Oslo.»

Etter om lag et døgn var situasjonen under kontroll, men kun tilfeldigheter hindret en storulykke. Produksjonen var stengt i halvannen måned etter hendelsen, ledelsen la seg langflate og Statoil fikk en bot på 80 millioner kroner.

Alltid jobbet mye
Det er ikke den eneste perioden han har vært mer på jobb enn hjemme. Vi ber ham beskrive en normal arbeidsdag fra begynnelse til slutt, men det er visst lettere sagt enn gjort.

«Jeg har ikke hatt vanlige arbeidsdager. Da vi bygget på Marøysteinen etter Sleipner-forliset, sa kona til meg: «Den eneste grunnen til at jeg vet jeg er gift, er at jeg ser at det har ligget noen i senga ved siden av meg når jeg våkner.» Men du gjør ikke en sånn jobb hvis du ikke synes det er kjekt og trives med det», sier Reinertsen.

Og gift er de fortsatt, og har vært det helt siden 1975.

Når jeg spør de hjemme får jeg beskjed om at jeg alltid har vært veldig tilstede når jeg er tilstede.

«Har du måttet ofre noe for å komme dit du er i dag?»

«På lange flyturer reflekterer man jo iblant over sånt, men når jeg spør de hjemme får jeg beskjed om at jeg alltid har vært veldig tilstede når jeg er tilstede. Jeg angrer ikke på de valgene jeg har gjort, men jeg kunne ikke gjort det jeg har gjort uten at kona mi hadde stilt opp. Det hadde ikke vært mulig om hun skulle ha gjort det samme på sin kant. Jeg har mye å takke henne for, ikke minst for det at jeg ikke sitter igjen med masse skyldfølelse.»

«Hva slags mennesker ser du opp til?»

«Jeg ser opp til mennesker som klarer å leve under press, men takler press på en sånn måte at de fremstår som om de har tid til alle – slik at du ikke igjennom å være stresset påvirker andre i negativ forstand.»

Til første dråpe
Et par timer etter vårt intervju skal Reinertsen holde foredrag om Johan Sverdrup-utbyggingen. Konferansieren skal introdusere ham med å fortelle en ting hun påstår ikke så mange vet; at Reinertsen red veddeløpshester mens han var utstasjonert i Nederland. Og han skal bekrefte den noe – for ham selv også virker det som – overraskende introduksjonen med å si at jo, i en treårsperiode på 80-tallet var det fullt mulig å observere en yngre Reinertsen, galopperende med bøyde knær i korte stigbøyler.

Men det var den gang da, som han sa, fra talerstolen.

Så hva gjør han når han en gang iblant har fri nå, som hesteridningen er skrinlagt? Jo, han prøver å verne en del helger for å reise på hytta på Sørlandet. Også har han en leilighet i Frankrike.

«Den er til pensjonisttilværelsen», sier han og smiler.

60-årsdagen er bare et knapt halvår unna, og med første olje i 2018 burde det ligge an til en storfinale av en karriereavslutning.

«Du må få med deg første oppstarten på Johan Sverdrup?»

«Dette er den siste, store, tunge jobben jeg gjør for Statoil. Og ja, per i dag er det en helt klar målsetning å bli med helt til vi får første olje», sier øivind Reinertsen.

Denne artikkelen ble publisert i Petromagasinet, utgave 5, 2012. Klikk her for mer info.