Derfor har ikke Industri Energi samarbeidet mer med SAFE

Godt samarbeid i 2000 og 2012
I 2000, da vi fikk innført 2-4-rotasjonen, hadde vi og SAFE godt samarbeid. Problemet var Lederne, som plent nektet å gå med på en løsning med 7,71 prosent redusert lønn samtidig som ny rotasjon ble innført. I 2012 sto vi og SAFE sammen under hele streiken. Det gjorde vi også i rikslønnsnemnda. Da kom også Lederne og argumenterte mot oss. De gikk så langt at nemnda brukte dette som et argument for å ikke ville innfri pensjonskravet vårt.

I samarbeidsavtalen som vi la til grunn for 2012-samarbeidet, stod det at om vi var fornøyd med samarbeidet skulle vi lage en egen avtale etter oppgjøret var over. Vi hadde flere møter, men til slutt ville ikke SAFE ha en samarbeidsavtale likevel. De var tydelig presset av SAFE i Statoil, som heller vil le ha et samarbeid med Lederne. Da oppgjøret i 2013 startet fikk vi klar beskjed om at flertallet i deres delegasjon hadde besluttet at de ikke ville ha samarbeid med oss. SAFE-leder Hilde Marit Rysst beklaget det som hadde skjedd da hun kom og meddelte meg det.

Kritikk fra sine egne
Jeg tror mange som snakker om mer samarbeid med oss, gjør det fordi de føles utilpass i SAFE. SAFE tør snart ikke gjøre noe før de har fått godkjenning SAFE i Statoil, som igjen må ha godkjenning av Lederne i Statoil. Og dette er ikke rart når de har satt sammen et forbundsstyre i SAFE hvor de operatøransatte har 9 av 16 medlemmer til tross for at de er under halvparten av medlemmene i SAFE. Er det demokratisk når en gruppe på under halvparten av medlemmene skal sitte med flertallet av stemmene i det til daglige viktigste besluttende organet? Er medlemmene til SAFE egentlig klar over dette?

Misnøyen med de operatøransattes dominans i SAFE kom klart til uttrykk i Oddleiv Tønnesen (tidligere Leder SAFE, Red. anm) sine refleksjoner på Facebook like etter lønnsoppgjøret der han beskriver den interne situasjonen i SAFEs’ forhandlingsutvalg:

«I drøftelsene ble det fra enkelte augmentet med at operatørselskapene har kuttet kostnader med mange titalls milliarder kroner, og at operatøransattes innsats i omstillingene, var en viktig forutsetning og en del av grunnlaget for å sikre denne verdiskapningen for oljeselskapene, og at det av den grunn ikke var grunnlag for å etterkomme arbeidsgivernes krav.

Joda, med Statoil, ConocoPhillips, Esso mf, som logo på kjeledressen, så kan man gjerne mene det, men de store tallene skyldes først og fremst at borerigger og annen leverandørindustri er tatt ut og tusenvis av oljearbeidere på land og sokkel er henvist til arbeidsledighet. I tillegg så er konkurransen om kontraktene hardnet voldsomt til, bemanning kuttes i anbudene og arbeidspresset øker for de aller fleste ansatte i entreprenørselskapene som leverer tjenester til oljeselskapene.

Forsøk på å levere inn nye kravmomenter som skal virke skjermende for dem som fortsatt arbeider i denne «kategori» oljearbeidere, og dem som er satt på porten, møtte dessverre liten sympati fra tillitsvalgte som arbeider i disse oljeselskapene.

At det i tillegg under mekling fremmes forslag fra samme hold, om å legge på et par lønnstrinn til for samtlige ansatte, ja da har man grunnleggende manglende forståelse for utfordringene vi møter i hverdagen.

Denne utviklingen er bare trist, og brister mot forutsetningen som i sin tid lå til grunn for etableringen av blant annet Oljearbeidernes Felles Sammenslutning OFS. Da var melodien at vi skulle hjelpe hverandre til en sikker og trygg arbeidsplass, men gode lønns og arbeidsvilkår. Dette ble en ubetinget suksesshistorie, som vi ennå bærer fruktene av, men det spørs jo hvor lenge dette varer.»