Det godes fiende?

Kommentar:
– Det beste er det godes verste fiende, sa Voltaire. Den gamle filosof hadde neppe åpningen av Lofoten og Vesterålen i tankene da ordene falt, men omskrevet til spørsmålsform kan sitatet godt anvendes i en slik sammenheng: ”Har det beste blitt det godes verste fiende?”

For én gangs skyld vil en oljesak stå høyt på agendaen i et valgår, og da er det selvfølgelig åpningen av havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja (LoVeSe) vi tenker på. Mye tyder på at blå seier i september gir åpning, mens utfallet ved rødgrønn seier er mer usikkert. Hovedargumentet imot åpning er hensynet til miljøet. Dermed er vi ferdige med å sparke inn åpne dører, og kan komme til saken.

Under tittelen ”Galimatias i matfatet” gikk en samlet norsk miljøbevegelse ut med en felles uttalelse i forbindelse med fremleggelsen av resultatene fra kunnskapsinnhentingen om virkninger av petroleumsvirksomhet utenfor LoVeSe. I uttalelsen slås det fast at området har umåtelig høy biologisk verdi; ”det finnes ingen lignende steder på kloden og en oljeulykke i dette området vil kunne bety fullstendig katastrofe.”

Nettopp derfor må vi åpne området for petroleumsvirksomhet: Fordi risikoen for en oljeulykke i dette sårbare området allerede er tilstede, uavhengig av hva stortingsflertallet etter 9. september måtte beslutte.

Rapporten ”Oil transport from the Russian part of the Barents Region” (Alexei Bambulyak og Bjørn Frantzen, 2009), viser at det allerede i 2009 passerte mellom 15 og 30 tankere fra Russland rett utenfor LoVeSe hver måned. Disse fraktet til sammen opptil 1.4 millioner tonn, eller 18.7 millioner fat olje gjennom området. Hver måned! Og uhell skjer:

I 2001 mistet tankeren ”Kaliningrad” maskinkraften utenfor Fugløya i Troms, med 17.000 tonn råolje om bord. Da maskinene startet igjen, var tankeren 200 meter fra undervannskjærene på utsiden. To år senere mistet den helt nye tankeren ”Moscow” maskinkraften utenfor Nordkapp med 100.000 tonn råolje om bord. I begge tilfeller gikk det godt, men det betyr at mens vi diskuterer åpning eller ei, seiler olje tilsvarende 3.8 ganger utslippet fra Macondo månedlig rett utenfor en kyst som fullstendig mangler adekvat oljevern – og det på kjøl av varierende kvalitet.

Oljevernet Eni har fått på plass i forbindelse med Goliat-utbyggingen i Barentshavet, setter en ny standard, ikke bare i Norge, men i hele verden. Selvfølgelig kan oljevernet aldri bli godt nok, men Enis bruk av satellittovervåkning, oljeradar og infrarøde kameraer på fly og helikopter, kombinert med standby -fartøy, spesiallagde oljelenser, fiskefartøy utstyrt for slep av lenser med skippere opplært for oljeoppsamling ved roret, og en egen innsatsgruppe mot oljesøl i strandsonen, er lysår unna det litt stusslige, statlige oljevernet vi så i bruk i forbindelse med ”Full City”-ulykken. Ved å åpne LoVeSe vil kysten her få tilsvarende, eller enda bedre oljevern enn Goliat. Dermed har vi en større sjanse til å beskytte dette sårbare området om ulykken skulle være ute.

Petroleumsvirksomhet i nord er på ingen måte problemfritt: Vi er for eksempel skeptiske til utslipp av produsert vann, da det har blitt påvist at hormonhermere fra nevnte utslipp påvirker de endokrine systemene (kroppens hormonproduksjon) hos blant annet fisk. Forsøk viser at dette på kort sikt ikke påvirker forplantningsevnen hos sild (Meier, 2010, Havforskningsinstituttet), men vi kjenner ikke langtidsvirkningene, eller akkumulerte effekter. Vi har derfor stor sans for argumentene om bruk av ”føre var”-prinsippet, og petroleumsfrie soner. Samtidig har vi så stor respekt for det faglige nivået til miljøbevegelsen anno 2013, at når de velger å fokusere på storulykken som den største miljøtrusselen i forbindelse med åpning av LoVeSe, så er det dette vi også bør fokusere på.

Det beste for LoVeSe-miljøet er kanskje petroleumsfri sone, men storulykke-trusselen er der allerede, enten vi liker det eller ei. Så derfor retter vi spørsmålet til nei-partiene og miljøbevegelsen: ”Har det beste blitt det godes verste fiende?”

Kommentaren er også publisert i Petromagasinet , utgave 1, 2013.