Snart avgjøres det hvor langt nord i Barentshavet oljeleting skal tillates. Naturfotograf Arne Nævra (SV) tar gjerne med seg politikerkolleger til iskanten.

– Det ville vært en dannelsesreise en oljenasjon verdig, sier han til NTB.

I nesten 30 år har Nævra jevnlig besøkt iskanten for å fotografere, filme, forske og lære.

Til våren avgjør politikerne hvordan den såkalte iskanten skal defineres.

Saken avgjør i praksis hvor langt nord det skal være tillatt med oljeaktivitet og splitter norsk politikk på kryss og tvers.

«Ørken og oaser»

Få vet bedre enn biologen og stortingspolitikeren fra SV hva som rører seg der oppe i det tilsynelatende ødelandet i havområdet mellom Finnmark og Svalbard. Selv om vi er langt til havs, snakker Nævra om både «ørken» og «oaser».

For det er i oasene det skjer: Atlanterhavsvann kommer inn, mens det nedenfra kommer kalde, undersjøiske strømmer med næringsrikt vann som sammen med sollyset gir grunnlag for algeoppblomstring og dyreplankton i overflaten. Det dannes et «produksjonsbånd» av mat for fisk, sjøfugl og sjøpattedyr som flytter seg med iskanten stadig lenger nord utover sommeren.

– Det mest iøynefallende er fuglefjellene – millioner av spesielt alkefugler blir støttet av livet i havet. Uten det hadde det ikke vært sjøfugl der, sier Nævra.

– Man skulle ikke tro dette voldsomme, overveldende livet skulle kunne støttes opp av det fattigslige, isfylte miljøet, konstaterer han – og beveger seg deretter rett inn i den politiske debatten:

– Kommer det oljesøl her, er det katastrofe! Det er noe av det første du tenker. Spørsmålet er hvor stor ring vi skal ha rundt disse fuglefjellene og fuglenes beiteområde i de sårbare produksjonsområdene.

Splitter på begge sider

Saken splitter langs kjente «oljepolitiske» linjer både på høyre- og venstresiden i norsk politikk.

Regjeringen lover i plattformen å «fastslå definisjonen av iskanten i forbindelse med revidering av forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten, og i lys av anbefalinger fra Faglig forum». Anbefalingen er altså ventet i 2020.

Men mens Venstre vil flytte iskantsonen lenger sør, vil Frp at den skal gå lenger nord eller defineres som «det området der iskantsonen til enhver tid er». Nylig varslet KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad at en slik «dynamisk» iskant er uaktuelt for KrF.

Høyre har foreløpig ikke tonet flagg i saken, men Unge Høyre vil flytte iskanten sørover.

– Uansvarlig

Men saken er heller ikke avklart på rødgrønn side, hvor både Ap og Sp har varslet at de vil vente på og se regjeringens forslag til forvaltningsplan til våren før de bestemmer seg.

– Det å ha gjort seg opp en oppfatning av iskanten til nå, mener jeg er veldig uansvarlig, sier Ap-leder Jonas Gahr Støre til NTB.

SV har derimot gått hardt ut for å verne de sårbare områdene, og nylig ba SV-leder Audun Lysbakken Ap om å stille seg på SVs side i kampen for å flytte iskanten sørover.

Ligger i potten

Nævra, som sitter i SVs programkomité, går langt i å si at dette vil være et helt sentralt krav fra SV i eventuelle forhandlinger om samarbeid etter valget i 2021.

– Når Lofoten på et vis er sikret på begge sider av blokkgrensen, er iskanten kanskje det største spørsmålet rundt oljeaktivitet og eventuelt nye lisenser. Dette kan fort ligge i potten i forhandlingene, sier han.

I tillegg til klassisk naturvern og fare for oljesøl er også global oppvarming og kravet om stans i ny, norsk oljeleting blitt en faktor i debatten.

Det er samtidig et helt åpent spørsmål om oljeprisen vil holde seg så høy fremover at felter nord i Barentshavet vil være lønnsomme når de eventuelt kan settes i drift.