Ane Christophersen (26) misliker to ord: gründer og feminist. Men hun slipper ikke helt unna noen av dem.

Navn: Ane Christophersen Født: 24.05.1985 Tittel: Daglig leder i Windflip AS Sivilstatus: Samboer Bosted: Stavanger (Foto: Tommy Ellingsen)

Tekst: Line Njaa Viste, PetroMagasinet
Foto: Tommy Ellingsen

– For meg er ordet gründer negativt ladet. Jeg forbinder det med folk som slår seg på brystet og opphever firmaet på grunn av den betegnelsen. Jeg liker bedre å si at jeg jobber for meg selv, sier Ane Christophersen, gründer og daglig leder i Windflip AS.

Liker systemer
At hun etter studiene skulle takke nei til gode jobbtilbud for å satse på en helt ny oppfinnelse – som hun for øvrig har vært med på å utvikle selv helt fra starten av – hadde hun ikke sett for seg.

– Jeg hadde i utgangspunktet ikke trodd at jeg skulle våge å starte noe eget, for jeg er veldig glad i forutsigbarhet, systemer og at det er ryddig rundt meg. Men jeg kjente at jeg hadde skikkelig lyst til å satse. Som gründer vet du veldig lite om fremtiden, men siden jeg ikke har barn jeg skal forsørge føles ikke risikoen så enorm. Jeg har ikke så mange forpliktelser, utenom et huslån som må betales da, sier Ane.

Foreløpig trives hun godt med å være sin egen sjef, selv om det innebærer knallhard jobbing. Sammen med makker Torbjørn Mannsåker jobbet hun, som hun selv sier, «som nøkken» med å finne investorer til prosjektet i oppstartsfasen etter at Windflip AS var etablert som eget selskap. I 2010 var finansieringsstøtten på plass, og nå har de etablert seg i et kontorfellesskap med andre mindre firmaer i Stavanger sentrum. Torbjørn jobber mest med det tekniske, mens Ane tar seg av forretningsbiten. Det betyr mange møter, presentasjoner, innhenting av markedstall, mye mailkorrespondanse og lange dager. Arbeidsuka til Ane består som regel også av en flytur, oftest til Oslo eller Trondheim.

– Jeg burde vært oppe klokka fem hver morgen, men det er jeg altså ikke. Arbeidsdagen kan vare fra åtte om morgenen til elleve om kvelden, men jeg kan også ha vanlige åtte-til-fire-dager. Jeg har konstant dårlig samvittighet for at jeg ikke får gjort nok, men jeg har lært meg å slappe litt mer av. Jeg tror samvittigheten også er med på å drive deg videre.

– Heldigvis, som hun selv sier, jobber også samboeren mye. Han er geofysiker og jobber med IT i Schlumberger.

– Jeg tror en noenlunde lik tilværelse er nødvendig, hvis ikke kan det bli vanskelig i lengden, mener den driftige unge kvinnen.

Glad i shopping
Ane hadde sine første barneår i trehusbebyggelsen i Gamle Stavanger. Hun var høyt og lavt, og tror selv hun var ganske krevende, i hvert fall i forhold til lillebroren.

– Det var nok jeg som ledet an, men han er blitt veldig selvstendig med tiden altså – han gjør ikke som meg fortsatt.

Som liten likte Ane også veldig godt å kle seg ut, og den interessen har hun for så vidt med seg enda.

– Det var ofte mannekengoppvisning i øvre Strandgate 58, for å si det sånn. Det blir ikke like mye av det nå, men jeg er over middels glad i shopping fremdeles, spesielt klær og sko, innrømmer hun. Da hun var fem år flyttet familien til Tjensvoll mens de bygde hus på Tananger i Sola kommune. I løpet av skoleårene tenkte ikke Ane på at hun skulle bli ingeniør, selv om hun har en far med den tittelen. Ane vurderte å bli både kiropraktor, lege og økonom. Da hun tok et friår etter videregående for å jobbe og stå på ski skulle tilfeldighetene sørge for at hun fikk jobb i Petrad sammen med mange ingeniører, og fattet dermed større interesse. Dessuten hørte hun rykter om at det skulle etableres en kiropraktorutdanning i Stavanger, og valgte derfor strategisk bort dette alternativet i frykt for ikke å få jobb.

– Da jeg måtte velge bestemte jeg meg for å gi ingeniørfag i Trondheim en sjanse. Også ble jeg bare helt fanget opp av det sosiale miljøet – til min økonom-onkels store fortvilelse, sier Ane og ler.

Faren din ble sikkert mer fornøyd?

– Ja, men foreldrene mine har egentlig aldri peilet meg inn mot den retningen. De foreslo faktisk at jeg skulle bli journalist. Det at far er sivilingeniør ligger nok bak der, uten at jeg har vært bevisst på det. Men jeg synes jo i utgangspunktet at det å være ingeniør er særdeles usexy, sier Ane, og ler hjertelig.

– Ja, jeg mener det altså. Men så vokser det på deg etter hvert som du studerer og forstår bedre hva ingeniører faktisk driver med. Det tror jeg er noe av utfordringen med rekruttering også; at mange ikke helt skjønner hva vi gjør. De tenker at vi sitter og regner på noe, og det synes vel egentlig ingen er så utrolig gøy på barneskolen. Men nå synes jeg at store fartøy – og spesielt ankerhåndterere – er helt rå. De er jo steintøffe! sier hun med store øyne og overbevisende gestikulering med hendene, som for å understreke at dette er en sannhet som bør bli allment kjent.

Suksess
Det har ikke skortet på oppmerksomhet for Ane og Windflip-konseptet, som enkelt forklart består av en lekter til å frakte offshore vindturbiner til havs og installere dem. I 2009 nådde studentprosjektet nesten helt til topps i innovasjonskonkurransen «Skaperen» på TV 2, NTNU kåret Ane til «landets djerveste gründer» påfølgende år, i fjor ble Ane kåret til det største ledertalentet på Sørvestlandet av E24, og nylig ble Ane plukket ut av Jens Stoltenberg til å gi råd til nordiske ministre på Nordisk framtidsforum. Blant annet.

Hva er det største du har oppnådd til nå i karrieren?

– å få investorene på plass. Det var også stort da vi testet ut prototypen. De to tingene er nok det som har vært viktigst for å sette kårene for Windflip. Vi har jo også vært så heldige å hente i land noen priser, og det er selvfølgelig veldig kjekt, sier hun.

Heier på Røkke
I møtet med ministrene i framtidsforum nå i februar fikk hun også komme med innspill på hvordan flere kan lokkes til å starte for seg selv.

– Når det kommer til kvinnelig entreprenørskap har jeg tro på å senke terskelen. Kvinner er mer risikoaverse enn menn: vi tør ikke satse med mindre vi er sikre på at vi får det til, og derfor må vi vite mer og ha flere fora for å starte, som inkubatorer og skolefag. Jeg hadde aldri startet Windflip hvis jeg ikke hadde gått på Entreprenørskolen, sier Ane.

Hun har også tro på å synliggjøre flere rollemodeller.

– Det gjelder både kvinner og menn, men dessverre tror jeg janteloven spiller inn her. Et eksempel mener jeg er Kjell Inge Røkke, som har skapt veldig mange arbeidsplasser og gjort mye for Norge. Han får veldig mye slakt i media, og det er sjelden det fokuseres på den dyktige Røkke som har skapt mye verdier for landet vårt. Vi gjør for lite for å bygge opp disse rollemodellene. Bjørn Kjos liker vi fordi han har et kult smil, men jeg synes flere enn ham fortjener positiv oppmerksomhet, og ikke bare kjeft hver gang en fabrikk må legges ned.

Har du fått kommentarer på at det er lettere for deg å få oppmerksomhet fordi du er jente?

– Ja, du vil alltid få sånne kommentarer. Det var kanskje derfor jeg var fast bestemt på at jeg ikke ville bli kvotert inn i styrer da jeg studerte. Jeg husker det som et lite vendepunkt for meg da en tidligere ordfører i Trondheim sa til meg at jeg ikke måtte være redd for kvotering, for dette har menn gjort for hverandre i alle år. Jeg har et delt syn på kvotering, men tror at det er en overgangsordning som må til», sier Ane, som egentlig ikke har så mye til overs for egne kvinnenettverk og kvinnearrangementer. «Det blir fort sånn at vi møtes og hauser hverandre opp med at det er oss mot menn, også er det i grunnen ikke sånn det er. Både menn og kvinner i dag er jo stort sett enige om at en blanding av kjønn er det beste.

Så du er ingen feminist?

– Jeg liker ikke det ordet, uten at jeg vet helt hvorfor. Det er jo litt rart hvordan det har blitt sånn: blant min generasjon blir det sett på som noe negativt å være feminist, mens for generasjonen over oss var det noe de var stolte av. De skrev det på CV-en for å imponere, mens for mange unge kvinner i dag er «feminist» det siste vi vil ha på oss at vi er. Jeg liker å tro at det er fordi vi ikke behøver å kjempe den samme kampen lenger. Jeg har aldri tenkt at jeg ikke kan gjøre nøyaktig det samme som en gutt.

Ingen «cupcake-kone»
Samtidig som hun understreker viktigheten av at jenter støtter hverandre og hjelper hverandre frem, er det en trend blant unge kvinner som hun er veldig klar på at hun ikke ønsker å identifisere seg med: cupcakemødre og husmortrend.

– Denne rosablogg-trenden har tatt helt av. Det er interiør, landstil, bokstaver med «home» og «love» og gudene vet hva. Det er så sukkersøtt og rosa at det er helt forferdelig. Jeg håper ikke at det blir en allmenn erkjent sannhet at idealet er å være hjemme og bake til mannen kommer hjem. Hva skal ungene læres opp til hvis mor bare er opptatt av cupcakes og frosting? Da blir det ikke mye realfag i hvert fall, sier Ane, og forteller at denne type tema til tider blir diskutert blant barndomsvenninnene, og at de ikke er helt enige.

– Jeg tror ikke at det er negativt at foreldre jobber, og tror heller ikke barn lider av å bli hentet sist i barnehagen i blant. Jeg tror nesten det må være verre å vokse opp i et hjem uten ambisjoner.

Treningsbevisst
Ane spilte håndball hele oppveksten, men det dabbet litt av etter at hun begynte å studere. Trening er hun uansett bevisst på å legge inn i den ofte så hektiske ukeplanen.

– Jeg går på gruppetimer på Elixia, også synes jeg det er godt å komme seg rundt Stokkavannet for å lufte hodet. Det blir en del trening heldigvis, hvis ikke hadde jeg ikke klart å stå opp om morgenene, tror jeg.

Ellers er det ikke så mye tid til overs til fritidsaktiviteter.

– Jeg synes det er kjekt å lage mat, og er veldig glad i å invitere venner på middag sånn at jeg kan teste ut oppskrifter fra kokebøker. Jeg er veldig glad i kokebøker, og bøker generelt. TV blir det ikke så mye av, i så fall er det serier på DVD eller opptak av programmer som har gått på NRK. De har så mange bra produksjoner. Bare «Broen» alene var verdt lisenspengene.

Hvor ser du deg selv om 10 år?

– Det er vanskelig å si. Det kan godt hende at jeg jobber med Windflip fremdeles, men jeg tror kanskje ikke jeg er rett person til å sitte på toppen. Jeg håper og tror at Windflip trenger en mer kompetent CEO enn meg da, men jeg vil gjerne være med i kulissene så lenge det er behov for det. Men, ja, hvor ellers er jeg? Jeg håper i hvert fall at jeg jobber mye og at jeg gleder meg til å stå opp. Om jeg jobber innenfor maritimt eller dagligvare, hvem vet? Jeg håper egentlig mest på maritimt, sier Ane Christophersen.

Artikkelen er også på trykk i Petromagasinet nr 2, 2012. Likte du det du leste? Klikk her!