Den ubehagelige sannheten om globale klimaendringer er i ferd med å bli godtatt som en sannhet, også i USA. Det er ikke bare Al Gores fortjeneste.

NTB

USAs tidligere visepresident og «nesten-president» Al Gore kommer tirsdag til Norge for å promotere filmen «En ubehagelig sannhet» – om trusselen fra globale klimaendringer.

Al Gore manglet drøyt 500 Florida-stemmer på å bli USAs neste president i 2000. George W. Bush flyttet inn i Det hvite hus, og trakk USAs underskrift fra Kyotoavtalen, mens Al Gore la ut på turné med sitt foredrag om trusselen fra globale klimaendringer.

Det er dette foredraget som er hovedlinjen i Davis Guggenheims dokumentarfilm «En ubehagelig sannhet». Filmen er blitt en av USAs mest populære dokumentarer noensinne. Billettsalget har allerede passert 20 millioner dollar, nesten 130 millioner kroner.

Klimaskifte
Filmen er ett av flere uttrykk for et klimaskifte i den amerikanske klimadebatten. Da Bush sa nei til Kyotoavtalen våren 2001, brukte han blant annet vitenskapelig usikkerhet som argument. Det er ikke bevist at klimaendringene er menneskeskapte, dermed er det heller ikke grunnlag for tiltak som kan skade USAs økonomi, het det fra Det hvite hus.

Siden da har de aller fleste ledende klimaforskere, også i USA, fjernet det meste av grunnlaget for tvilen. Klimaendringene er alt i gang, og de er menneskeskapte.

– Vi snakker ikke lenger om hva klimamodellene sier kan skje i framtida. Vi opplever allerede farlig menneskeskapt forstyrrelse av det globale klimaet, og vi kommer il å oppleve mer, sa professor John Holdren til BBC da han i forrige uke overtok som president for prestisjetunge AAAS, det amerikanske selskapet for vitenskapens fremme.

Vitenskapsakademiet
Tidligere i sommer slo USAs nasjonale vitenskapsakademi fast at de siste 25 årene har vært de varmeste på 400 år, og klimaendringen er høyst sannsynlig menneskeskapt.

Konklusjonen er kjent fra en rekke forskningsrapporter. Nyheten lå først og fremst i at den kom fra USAs mest prestisjetunge forskningsmiljø, i en rapport som Kongressen selv hadde bestilt. Det nasjonale vitenskapsakademiet er regjeringens eget rådgivningsorgan i vitenskapelige spørsmål. Rapporten uttrykker det som er konsensus i amerikanske forskningsmiljøer.

Presse og politikere
Samtidig har klimatrusselen kommet stadig høyere på dagsordenen både i pressen og blant politikerne. Orkanen Katrinas herjinger i New Orleans for ett år siden ga folk flest en brutal demonstrasjon på klimaendringenes mulige følger.

Californias guvernør, republikaneren Arnold Schwarzenegger, gikk nylig i allianse med det demokratiske flertallet i delstatsforsamlingen og vedtok en ambisiøs og forpliktende målsetting om å kutte Californias utslipp av klimagasser med 25 prosent innen 2020.

Schwarzenegger er ikke alene, heller ikke blant republikanske politikere. Både delstater og storbyer har gått sammen om lokale og regionale initiativer for å få ned utslippene. Presidenten får kritikk fra sine egne partifeller for å være en miljøsinke.

«Ozonmannen»
Al Gore ble tidligere latterliggjort som «ozonmannen» av sine politiske motstandere, og beskyldt for å være dommedagsprofet.

Nå er han en av de viktigste aktørene i en bevegelse som kan resultere i betydelige endringer i USAs klimapolitikk. På samme måte som klimaendringene har også amerikansk opinion sine terskelverdier: Mange små og gradvise endringer kan på et punkt slå over i kvalitative sprang.

Om det kommer en kvalitativ endring i USAs klimapolitikk så lenge George W. Bush sitter i Det hvite hus er kanskje tvilsomt. Men klimaspørsmålene har fått tilstrekkelig tyngde til å kunne påvirke hvem som blir USAs neste president – selv i et land der det fremdeles blir opprør når bensinprisen passerer fem kroner literen.