Gasskonflikten mellom Russland og Ukraina var en brysk påminnelse om hvor sårbar forsyningen av energi til Europa er. Alternativer til russisk gass etterlyses, men dem flommer det ikke over av.

NTB

Det gigantiske russiske energiselskapet Gazproms beslutning om midlertidig å stanse forsyningene av gass til Ukraina fra 1. januar, har skapt ny oppmerksomhet omkring Europas energiforsyningsskilder.

Gazprom leverer i dag omkring en firedel av all gass som EU-landene forbruker, og andelen vil trolig bare øke. Innen 2020 forventer EU-kommisjonen at rundt halvparten av den importerte gassen til EU kommer fra Russland.

En rekke EU-land og politiske ledere, ikke minst i Sentral- og Øst-Europa, er bekymret over å være så avhengig av et land som i flere sammenhenger fremstår som autoritært og uforutsigbart. De frykter at skiftende politiske holdninger i Moskva vil påvirke gassleveransene. Mange Russland-eksperter hevder at nettopp det var tilfellet i konflikten med Ukraina, selv om russerne offisielt har avvist slike påstander.

Butikk og politikk
Statseide Gazprom hevder at gassforsyningene til Ukraina ble kuttet fordi Kiev innen 1. januar ikke ville godta å betale markedspris for gassen. Uansett om det var politikk eller butikk som lå bak stansen i gassforsyningene, understreker det den meget sterke koblingen mellom Gazprom og Kreml, og det er akkurat Putins sterke utenrikspolitiske føringer på verdens største gassprodusent som fryktes flere steder i Europa.

Gasstriden mellom Russland og Ukraina har derfor gitt økt styrke til kravene om at EU må tenke nytt om energiforsyning og lete etter flere alternativer til russisk gass.

Energipolitikk
En av dem som har tatt til orde for en slik nytenkning er Storbritannias statsminister Tony Blair. Han overrasket mange ved å tale varmt for en felles europeisk energipolitikk under det britiske EU-formannskapet i høst.

EU har liberalisert energimarkedene og den nasjonale handlefriheten i energipolitikken er blitt innsnevret ved at regelverket for det indre markedet gradvis er blitt utvidet til deler av energiområdet. Likevel har hovedprinsippet så langt vært at energipolitikk er et nasjonalt anliggende.

Derfor vannet også EU-landene for et par år siden ut et forslag fra EU-kommisjonen om å øke koordineringen av forsyningssikkerhet for gass. Nå luftes igjen forslag om minimumskrav til gasslagre og en solidaritetsklausul om å hjelpe EU-land som rammes av forsyningsstans.

Andre forslag går ut på å styrke dialogen med nøkkelleverandører som Russland, samordne innkjøp og fokusere på stabile langtidskontrakter.

I en slik «idédugnadssammenheng» kom den russisk-ukrainske gasstriden på rette tidspunkt. I mars skal nemlig EU-kommisjonen legge frem en såkalt grønnbok om energipolitikk. En grønnbok skal frembringe nye ideer og skape debatt som gjerne danner grunnlag for senere lovgivning.

Alternativer
Alternativene til russisk gass er imidlertid ikke mange, i hvert fall ikke på kort sikt. Norge er den nest største eksportøren av gass til Europa etter Russland, men har ikke mulighet til å erstatte noe særlig av den russiske gassen fordi både produksjon og levering går for fullt allerede. Midtøsten og Nord-Afrika er også urolige områder av verden.

Nye forsyningsruter og transport av flytende nedkjølt naturgass (LNG) på skip trekkes fram i debatten, men en økt frikobling av Sentral-Europas avhengighet av russisk gass er både vanskelig og dyr på grunn av den geografiske nærheten til Russland.

Økt interesse for kjernekraft og alternative energikilder som vind- og vannkraft hører også med i bildet. Men inntil videre må EU stole på at Russland er seg bevisst at avhengigheten ikke bare er ensidig.

Russlands rykte som en stabil energileverandør og ansvarlig formann for de store industrilandene i G8 tåler neppe flere tilfeller av fremprovoserte trykkfall i gassrørledningene til Europa.