Kommentar: Så langt har 2014 vært preget av kontrasten mellom den generelle virkelighetsoppfatningen, og tallenes faktiske tale.,
Etter et halvår hvor nedskjæringer, oppsigelser og krisespådommer har stjålet brorparten av oppmerksomheten rundt norsk petroleumsindustri, slår først Petoro fast at de ikke har merket noe til de varslede kostnadskuttene på sine investeringer, så sier Norsk Olje & Gass (NOG) i sin Miljørapport for 2014, publisert i august i år, at ”2014 blir et toppår for aktivitetsnivå på sokkelen.” Nå foreligger SSBs 3. kvartalstall for sokkelen, og de underbygger NOGs konklusjon.
Mens overskrifter om utsatte investeringer, nedskjæringer og permitteringer dominerer nyhetsbildet for bransjen, er Norge historisk sett inne i ett toppår hva aktivitet og investeringsnivå på sokkelen angår. I juni meldte SSB om ”rekordhøyt anslag for 2014,” men hadde nedskrevet anslaget rundt 2 prosent da septembertallene forelå. SSBs tall er basert på de tallene oljeselskapene melder inn om hva de faktisk har tenkt å bruke: Er PUD ikke innlevert, er ikke tallene med i SSBs prognoser. Ifølge SSBs investeringsanslag for 2014 (september) skal NOK 227 milliarder kroner brukes på sokkelen i år; NOK 16 milliarder høyere enn faktiske investeringer i 2013.
Kort oppsummert: 2014 er ikke et kriseår, det bare virker sånn, fordi den forventede veksten uteble.
Hva så med 2015? ODs prognose som viser NOK 210 milliarder for 2014, anslår NOK 214 milliarder i 2015. Anslagene fra SSB er litt mer negative, da de så langt bare sier NOK 185 milliarder. Men – og det er et stort men – da er de forventede PUD-ene for Bream og Zidane ikke med, begge forventet i høst, og begge med en prislapp rundt NOK 10 milliarder hver. De inkluderer ikke Maria-utbyggingen, hvis PUD er forventet i første kvartal neste år, og med en prislapp på rundt NOK 25 milliarder. Samtlige tre vil nå investeringsfaser kjapt, da alle skal produsere senest i 2018. Tallene har heller ikke inkludert gigantprosjektet Johan Sverdup, et prosjekt som kommer til å koste NOK 100-120 milliarder i først fase, med produksjonsstart i 2019, ei heller den forventede Johan Castberg-utbyggingen, som også kan dra seg mot NOK 100 milliarder før den er ferdig.
Og siden kostnader til drift og vedlikehold ligger relativt jevnt, ser det med andre ord ikke ut til at verken 2015 eller 2016 skal bli utpregede kriseår.
Siden krisen ikke er akutt, har vi tid til omstilling. Så hvorfor krisestemning? Her er noen av grunnene.
1: De rødgrønnes skatteendring i mai 2013 førte til en helt nødvendig oppbremsing av utbyggingstempoet på norsk sokkel. Om endringen er gunstig på sikt, er usikkert, men der og da gjorde den en nyttig jobb.
2: Kostnadsveksten, både globalt og på sokkelen, gjør at prosjekter revurderes.
3: De blå-blås regjeringsplattform som lukket Lofoten og Vesterålen for nye fire år, minst, la også en demper på feststemningen.
4: Leverandørene hadde, gjennom ansettelser hvor man gjerne overbydde hverandre for å få de gode hodene, rigget seg for en vekst som ikke kom. Denne overkapasiteten blir nå redusert.
5: Lavere investeringslyst blant de store internasjonale oljeselskapene. Det siste året har vi sett en tendens til at nevnte selskaper får skrinnere bunnlinjer. De setter utbyggingsprosjekter på vent og legger stadig mindre penger i letebudsjettene, samtidig låner de penger for å betale utbytte til aksjonærene. Tilsynelatende er de i ferd med å skifte fokus, fra å være langsiktige vekstselskaper og industribyggere til å bli utbytteselskaper styrt av kortsiktige utbyttekrav. I første omgang vil dette ramme segmentene seismikk og rigg, i neste omgang kontraktører og leverandører.
I sum skaper dette nevnte krisestemning.
Det kinesiske tegnet for ”krise” er sammensatt av tegnene for ”fare” og ”mulighet.” For norsk sokkel byr ”krisen” på fare for utarming av norske teknologimiljøer og nedbygging av leverandørselskaper, men også på muligheter: Nedgang for rigg betyr et forbedret forhandlingsklima for operatører med borebehov – og boring er den største enkeltkostnaden, både ved utbygging og ved produksjon. ”Krisen” gir også en anledning til å se på kostnader på ny; både en mulighet til å finne nye og smartere kontraktløsninger mellom operatør og leverandør, slik at ingeniører kan bruke mer tid på ingeniørarbeid og mindre tid på rapportering og dokumentasjon – og en åpning for nye og billigere teknologiske løsninger.
Til slutt gir det også norske myndigheter en mulighet til å se på seg selv; har vi det rette rammeverket (skatter og regler) som trengs for å tiltrekke de internasjonale selskapene og stimulere aktivitet? Og er det på tide å revurdere om norske myndigheter, kanskje via Petoro, skal inn og finansiere nødvendig infrastruktur i for eksempel Barentshavet?
Så hva har vi her? En fare eller en mulighet?
