Fødselen av Gudrun er i full gang. I 2014 kommer hun selv i produksjon. Da er det 40 år siden den overopphetede furien ble unnfanget.

Børre Tingstveit på «West Epsilon» forklarer om hvilke boreplaner Statoil har på Gudrun. (Foto: Lars Taraldsen)

«West Epsilon» ligger for øyeblikket 55 kilometer nord for Sleipner A, og borer andre brønn på Gudrun. (Foto: Lars Taraldsen)

Syv brønner skal bores på Gudrun. Den dyreste brønnen koster omkring 1,2 milliarder å bore. Strategien til partnerne er å bore de mest utfordrende brønnene til slutt. Produksjonen på Gudrun er planlagt å starte opp i 2014. (Foto Lars Taraldsen)

Jan Einar Malmin er direktør for Gudrun feltutbygging, og var nødt til å spare inn to miiliarder kroner for å få lov av Helge Lund til å sette Gudrun i produksjon. Malmin regner med at besparelsene blir liggende på omkring 2,5 milliarder, der markedet under finanskrisen «ga» dem 25 prosent gratis, nærmere omregnet 500 millioner kroner. (Foto: Lars Taraldsen)

Gudrun kommer til å bli en del av Stor-Sleipner. For øyeblikket legges det rør fra Sleipner til Gudrun, for at oljen og gassen skal nå frem hit, før det blir sendt videre henholdsvis til kårstø og til Gassled-systemet og videre til kontinentet. (Foto: Lars Taraldsen)

Sleipner A er et knutepunkt. Uten tilgjengelig infra- struktur hadde det vært mye vanskeligere å få realisert Gudrun, som blir sett på både som et «megaprosjekt», med investeringer på omkring 20 milliarder, og et marginalt prosjekt, blant annet på grunn av teknologiske utfordringer. (Foto: Lars Taraldsen)

CO2-renseren på Sleipner. (Foto: Lars Taraldsen)

Ulf Rosenberg, kommunikasjonsansvarlig i GDF Suez, som er Statoils eneste partner i Gudrun-utbyggingen. Her er han på Gudruns stålunderstell. (Foto: Lars Taraldsen)

Her, i borekabinen på West Epsilon, styres boringen av brønnene på Gudrun, som skal bli totalt syv. (Foto: Lars Taraldsen)

Sleipner A, Nordsjøen, 19. juni, 2012. De sterke industrifargene reflekterer det kraftige sollyset. Noen måker har funnet seg et sted å sitte. Det er svak bris, og kun noen krusninger rundt Sleipner A-plattformen. 12 kilometer unna skimter vi Sleipner B. åtte kilometer rett nord ligger Volve. Enda litt nærmere ligger det halvt nedsenkbare rørleggingsfartøyet Castoro 7. Den er i full gang med å legge rørledninger fra Sleipner A, forbi Volve, og videre 55 kilometer rett nordover.

Følger man røret, havner man på Gudrun som ligger og godgjør seg. Stålunderstellet til plattformen er på plass, og jackupen West Epsilon holder på å bore brønn nummer to, av syv, frem til produksjonen starter i første kvartal 2014.

Ekstreme krav til utstyr
Gudrun har vært et bekjentskap lenge, og hun ble funnet allerede i 1974. Men det har vært en omstridt dame, kjennetegnet av dyp aggresjon, hyppig partnerbytte, og utsikter om for dårlig lønnsomhet. Sentrale faktorer for den dårlige lønnsomheten har vært mangel på eksisterende infrastruktur, vanskelige reservoar (med trykk på 815 bar og temperatur på 160 grader) og krevende brønner med lengde på opp mot 6500 meter.

– Dette har vist seg å være svært krevende over lang tid. Men nå er vi jo her, sier Børre Tingstveit fra Statoils bore- og brønnavdeling.

– Disse egenskapene stiller ekstreme krav til utstyret vi bruker, sier han videre.

Etter at Gudrun i 2010 skiftet operatør, fra Marathon til Statoil, etter både disharmoni i partnerskapet, og muligens også politisk press, skal det etter alt sigende nå være fryd og gammen. Statoil er operatør med 75 prosents eierandel, og GDF Suez er eneste partner med de resterende 25 prosentene. Etter at utbyggingen ble godkjent i juni 2010, ser alt ut til å gå på skinner, og at produksjonen av de anslåtte 126 millionene utvinnbare oljeekvivalentene kan settes i gang fra første kvartal 2014. Da sendes hydrokarbonene til Sleipner, der oljen blir blandet med kondensat, og sendes til Kårstø, mens gassen rensens og går inn i Gassled-systemet og videre til kontinentet.

– Vi skal bore syv brønner totalt. Vi er ferdige med den første brønnen, og er i gang på den andre. Det som er nøkkelen her er at vi bygger på erfaringer fra Huldra, Kvitebjørn og Kristin. Og etter at vi har boret her, bruker vi erfaringene herfra til boringen av Valemon, forteller Tingstveit.

Med vriene reservoarer, følger det med både dyrere og tyngre utstyr, ekstra sikkerhetsrutiner, ekstra gassmålinger, samt lengre tid på å trekke seg ut av brønnen. Marginene er mindre med tanke på borevinduet. Da har man også hatt én hovedprioritet: Borefolkets bibel, brønnkontroll.

– Vi har ikke hatt noen brønnkontrollhendelser i boringen av den første brønnen, sier Børre Tingstveit.

– 2,5 milliarder mindre
Det er jackupen West Epsilon som borer brønnene på Gudrun. I tillegg til de syv brønnene, er det også mulig at en åttende brønn skal bores, i det som tidligere ble kalt Brynhild, nå under navnet Gudrun øst.

Strategien er å bore de mest utfordrende brønnene til sist, så man kan ta med seg erfaringene fra de første brønnene videre til de mer avanserte.

Det estimeres at 35 prosent av de nærmere 20 milliardene Gudrun koster, går på å bore brønnene. Prislappen på den dyreste: Omkring 1,2 milliarder kroner. Dessuten er det utgifter på leveransene, blant annet stålunderstellet (jacket) som allerede er på plass fra Kværner Verdal, og dekket (topside) som kommer sommeren 2013. Dessuten må det gjøres endringer på Sleipner for omkring to milliarder kroner, samt endringer på Kårstø for 700-800 millioner kroner.

Samtidig, da utbyggingen av Gudrun ble godkjent, med anslåtte investeringer på i overkant 20 milliarder, internt i Statoil kalt et megaprosjekt, var beskjeden fra Helge Lund klar: Om denne skal godkjennes, skal det spares inn penger. To milliarder for å være mer presis.

– Det er en formidabel jobb når vi tenker på at det har tatt 40 år for å finne lønnsomme løsninger, sier Jan Einar Malmin, direktør for Gudrun-utbyggingen. Han peker på at det er et marginalt prosjekt, men at utviklingen, særlig gjennom teknologi, økt forståelse for undergrunnen, og tilgangen til Sleipner, gjør at det nå er dags for å produsere.

– Med større forståelse for undergrunnen gjennom tolkning av seismikk, mer etablert infrastruktur og annen teknologi, lar Gudrun seg nå gjennomføre, nesten 40 år etter funnet, sier Malmin videre.

– Nå kjøper jeg tjenester av Marit (Marit Berling, Sleipner-direktør, red.anm), noe som er bra for begge parter, sier han videre.

Han peker også på at markedet under kontraktstildelingene var annerledes da plan for utbygging og drift ble godkjent.

– De store funnene var ikke gjort, det var lavere aktivitet enn det er nå, og på den måten fikk vi rimeligere kontrakter. En Gudrun stand-alone for 40 år siden hadde blitt forferdelig dyrt, og de andre eierskapene i lisensen klarte ikke å få dette til å gå i pluss. Som vi ser det nå, fikk vi omtrent 25 prosent gratis av markedet, sier han.

Han tror også at Helge Lunds to milliarder i innsparinger, vil gå greit.

– Det ser ut som at vi klarer å spare inn totalt 2,5 milliarder kroner, sier han.