De er mindre enn sandkorn, og viser seg bare gjennom mikroskop. Men i restene etter kiselalger, plankton og encellede bunndyr, ligger svaret på hvordan klimaet har endret seg på Svalbard.

NTB

Forskningsskipet «Lance». Arkivfoto.

I løpet av ni dager henter forskere fra Norge, USA og Nederland opp prøver fra havbunnen i Kongsfjorden, Krossfjorden og Hinlopen ved Svalbards vestkyst. Dag og natt lempes tonnevis med gjørme opp på forskningsskipet «Lance». Det er et ensformig og hardt fysisk arbeid.

Med et overveldende naturpanorama i bakgrunnen gjøres bommen klar for prøvetaking fra havbunnen. I enden av den flere hundre meter lange vaieren henger en metallramme – multicorer – som kan ta opptil seks prøver av havbunnen på samme tid. En perfekt prøve skal ha et lag av sjøvann over havbunnskjernen.

Tunge lodd sørger for at plastørene trenger gjennom sedimentene uten å forstyrre havbunnen. Sedimentene fanges ved at en metallplate klapper sammen under rørene og fanges for vaktsomme forskerblikk.

Mikroorganismer
Det er ikke de gjørmeaktige sedimentene som først og fremst tenner geologenes interesse. Mellom sandkorn, leire og moreneavsetninger finner de fossiler av fortidens plankton og bunndyr. Sammensetningen av de marine organismene kan igjen fortelle om hvordan klimaet har utviklet seg på Svalbard.

– Vi vet for eksempel ikke sikkert om den såkalte lille istiden mellom 1400-1700-tallet også inntraff på Svalbard, sier toktleder Nalan Coc fra Norsk Polarinstitutt til NTB.

Klimatoktet utenfor Svalbard inngår i et større forskningsprogram der geologer og arkeologer skal se nærmere på hvordan mennesker i Arktis har blitt påvirket av endringer i klima.

– Vi er ute etter å forstå bedre den naturlige klimavariabiliteten de siste 130.000 år. Ved hjelp av våre undersøkelser skaffer vi fram data om hvordan klimaet har vært på et gitt tidspunkt. Senere blir det arkeologenes jobb å tolke om utviklingstrekk i menneskenes historie i Arktis er klimarelatert eller ikke, sier Nalan Coc.

Øyeblikksbilde
Men geologene er ikke bare interessert i fortida. De tar også et øyeblikksbilde av overflaten. Forsiktig skrapes det aller øverste vannfylte laget – det såkalte «fluffy layer »fra sedimentkjernen.

– Dette øverste laget representerer avsetningene det siste året, forteller en konsentrert Dorthe Klitgaard Kristensen under prøvetakingen på laboratoriet i baugen av «Lance».
Ved å analysere dagens tilstand på overflaten av havbunnen, kan forskerne både bedre forstå sin egen indirekte metode for å måle klima tidligere, men også avdekke om det skjer endringer i artssammensetningen på bunnen nå.

Varmt vann
Underveis tas også en rekke prøver det arktiske vannet ved hjelp av en såkalt CTD-skanner. I tillegg til å kunne ta prøver fra gitte havdyp, måler CTD-en kontinuerlig vanntemperatur, saltinnhold og konduktivitet (vannets ledningsevne). Den dypeste CTD-prøven under dette toktet ble tatt på mer enn 1.500 meters dyp utenfor Svalbards kontinentalsokkel.

Ved hjelp av CTD-målingene klarer forskerne å finne hvor det varme, atlantiske vannet fra avgreninger av Golfstrømmen befinner seg.

Unormalt
De siste to vintrene har vært unormale på Svalbard. Både Kongsfjorden og Isfjorden har vært isfrie både i 2007 og 2006, antakelig fordi mer varmt atlantisk vann slipper inn i fjordene.

– Det er svært unormalt. Vi vet ikke om det har skjedd tidligere, sier Dorthe Klitgaard Kristensen.

Klimaforskerne har i snart 20 år sagt at det er i polstrøkene at de første og største klimautslagene vil komme. Meteorologene har målt temperaturen i Arktis de siste 150 år. De elleve varmeste årene er alle registrert de siste 15 årene.

Fra 1978 har det vært mulig å måle utbredelsen av havis i Arktis. I 2005 ble havisen målt til rekordlave 5,3 millioner kvadratkilometer. Med en måned til med avsmeltning, er denne rekorden slått. Ved inngangen til september ble havisen målt til 4,9 millioner kvadratkilometer.

Et område nesten på størrelse med Tyskland har med andre ord forsvunnet siden forrige bunnrekord,
– Som geologer har vi fordelen av at vi er opplært til å se utvikling over lang tid. Men det gjør også at det vi ser i dag er mer bekymringsfullt. Det ser ut til å være utenfor rammen av den naturlige utviklingen, sier Nalan Coc.