Industriell bruk av gass i nord: Selvmotsigende politikere

Nedfelt i de ti bud
Dette er ikke den eneste gangen politikerne har fattet vedtak som skal fremme industriell bruk av gass innenlands, og både skatteendringen og Nordområdemeldingen er i tråd med de forutsetningene Stortinget la til grunn da petroleumsindustrien ble introdusert på norsk sokkel.

I Rapport 12/9680, «En skisse til etablering av en markedsbasert Gass HUB i Norge som basis for bærekraftig utnyttelse av naturgass til industri og næringsliv i Norge,» laget for Norges Forskningsråd av Dr. Terje Martin Halmø, slår fast at det hele tiden har vært ”forutsetningen at gass skulle kunne danne grunnlag for ny industriell virksomhet i Norge.” Ifølge rapporten fremkommer dette tydelig i «de 10 bud» som Stortinget vedtok i 1971. Om forutsetningene for å åpne for petroleumsvirksomhet heter det i Bud nr 3: «At det med basis i petroleum utvikles ny næringsvirksomhet,» mens det i Bud nr 6 ble det krevet at ilandføring av petroleum skal skje til Norge dersom ikke samfunnsøkonomiske hensyn krever at dette fravikes.

Prispolitikk underminerer Petroleumsmeldingen
Satsingen på innenlands bruk av gass ble senest bekreftet i Petroleumsmeldingen (Meld.St. 28, 2010-2012). I kapittel 8.6 sier den at ”Norge har et godt utgangspunkt for utvikling av gassbasert industrivirksomhet.” Utgangspunktet er godt, men undermineres av den norske prispolitikken for gass, som sier at gass til industriell bruk i Norge skal prises til såkalt kommersielle vilkår, det vil si at de skal være net-back priser fra Europa. Ifølge Forskningsrådet/Halmøs rapport, er det mye som tyder på at prisen man har gått utfra har vært for Troll-gass levert til Emden, minus transporttariffen.

Tall fra Gas Strategies viser at prising av gass i Norge i henhold til Troll/Emden er mer enn én krone dyrere per kubikkmeter enn Troll til Zeebrügge, som for øvrig er identisk til NBP (National Balancing Point – virtuelt utvekslingssted for internasjonal gass hvor internasjonal spotpris settes, red.) .

Norsk prispolitikk har altså slått ut i negativ favør for innenlands bruk av norsk gass, og favorisert europeiske gasskunder:

Dyrere gass i Norge
En analyse fra Sund Energy, datert september 2012 og basert på data fra Eurostat og SSB, viser at prisen på gass til industriell bruk i Norge det året var den 6. høyeste i verden, med en pris på nesten USD 15 pr mmbtu (millioner Britsh Thermal Units). Utenom Danmark og Tyskland, hvor prisene er henholdsvis USD 24 og rett i overkant av USD 15, ligger prisen i samtlige land vi eksporterer gass til betraktelig lavere: Østerrike (USD 13), Frankrike (USD 13), Nederland (USD 11.5) Belgia (USD 11.5), Italia (USD 11), Tsjekkia (USD 11), Spania (USD 10), og Storbritannia (USD 8).

”Dette viser at Norge, som a priori skulle ha lavere gasspriser for industrien enn Europa, til dels har vesentlig høyere priser,” konkluderer Forskningsrådets rapport.

Klimaforliket som showstopper
Det såkalte ” Klimaforliket” er et politisk kompromiss regjeringspartiene Sosialistisk venstreparti , Arbeiderpartiet og Senterpartiet og de tre opposisjonspartiene Høyre , Kristelig Folkeparti og Venstre undertegnet 17. januar 2008 . Fremskrittspartiet var ikke i forhandlingene. Tre punkter i forliket har effektivt satt en stopper for omtrent all innenlands bruk av gass:

1: Norge skal satse på å bli karbonnøytralt i 2030 i stedet for 2050

2: To tredjedeler av utslippsreduksjonene skal skje nasjonalt, altså innenfor landets grenser.

3: Innen 2020 skal Norges utslipp være kuttet med 20 prosent av forventede utslipp i 2020. Dette medfører kutt på 15 til 17 milliarder CO2-ekvivalenter i forhold til forventede utslipp i 2020, eller 12 prosent reduserte utslipp i forhold til 1990-nivå.

I en verden med internasjonale avtaler for klimakvoter (kvotebegrensning for hvor mye klimagasser man kan slippe ut, kombinert med et internasjonalt marked for salgbare kvoter), ville dette vært en god idé. I praksis gjør Klimaforliket det tilnærmet umulig å etablere industriell virksomhet i Norge basert på gass som energikilde eller råstoff, fordi vi skal nå våre nasjonale utslippsmål for CO2. Samtidig er det helt greit å sende den samme gassen til våre gasskunder i Europa, for så å kjøpe den tilbake til en høyere pris etter at den er foredlet til strøm eller andre produkter. CO2-utslippene blir like store eller større, mens foredlingsgevinsten blir igjen i mottakerlandet. Dette kalles karbonlekkasje, og regjeringens virkemiddel har så langt å gi lavere CO2-avgift til industri som rammes av dette, men forliket stopper likevel potensielle nyetablering av virksomhet som genererer utslipp.

For øvrig har mottakerlandene for norsk gass delt ut gratiskvoter til alle sektorer for at europeiske produkter ikke skal bli skadelidende i konkurransen med produkter fra land som ikke har signert internasjonale avtaler som Kyoto, og fra og med i år vil EU begrense dette til sektorer som er særlig utsatt for karbonlekkasje.

– Pontius-Pilatus-tenkning
– Klimaforliket er ren Pontius Pilatus-tenkning; ”vi toer våre hender,” sier Hogne Hongseth, styreleder for Gassmaks, et program norske myndigheter, startet i 2007 for ”gjennom styrket kunnskapsutvikling, næringsutvikling og internasjonal konkurransekraft bidra til økt verdiskaping for samfunnet gjennom industriell foredling av naturgass.”

Gassmaks, som ligger under forskningsrådet, har identifisert flere større, industrielle muligheter for innenlands bruk av gass, særlig innen petrokjemi, og har fremmet dette, men Hongseth er ikke synderlig imponert over responsen fra regjeringshold.

– Man synes å ha et religiøst forhold klimaforliket, hvilket stopper flere gode prosjekter før de i det hele tatt kommer igang. Dermed mister Distrikts-Norge tusenvis av arbeidsplasser, og staten milliardinntekter på grunn av det jeg betrakter som en politisk vranglås, sier han til Petromagasinet.

Hongseth klarer også styre sin begeistring for hvordan norske myndigheter disponerer landets gassressurser.

– Man tviholder på å eksportere gass gjennom rør til Europa, selv om gassmarkedet er i endring, og LNG (liquefied natural gas – flytende naturgass) eller GTL (gas to liquids – diesel laget av naturgass) ville gitt oss større fleksibilitet, støtte innenlands verdiskaping og tilgang til større markeder. Samtidig gjør politikken for gassprising og tilgangen til gass innenlands den utilgjengelig for industrien.