På kort tid er biodrivstoff gått fra å bli hyllet som et viktig bidrag til utslippskutt, til å være et kontroversielt tema i alle internasjonale sammenhenger. I EU-land mener mange at CO2-fangst og lagring vil lide samme skjebne,NTB

På den globale konferansen om matpriser og matsikkerhet i Roma denne uken, var satsing på biodrivstoff ett av temaene som splittet deltakerlandene.

Mange anklager den økende produksjonen av slikt drivstoff for å bidra sterkt til at matvareprisene har skutt i været det siste året. Særlig amerikansk produksjon, som i stor grad er basert på mais, er dårlig likt blant kritikerne av biodrivstoff.

Sammenhengen mellom biodrivstoff og potensiell hungersnød var lite framme da satsing på biodrivstoff for alvor ble satt på dagsorden i fjor, blant andre av EU, som en del av løsningen på både energiknapphet og klimaendringer.

Sammenligner
Riktignok er det flust av forståsegpåere som betviler i hvilken grad biodrivstoffet faktisk påvirker matvaresituasjonen i verden. Bildet er ikke svart/hvitt, ettersom det er forskjell på hva man bruker som utgangspunkt for å lage etanolen til drivstoffet.

Men saken tjener uansett som eksempel på hvordan raske svar på store utfordringer gjerne gir følger man først i ettertid får full oversikt over.

Blant EU-parlamentarikere i Brussel trekkes nå biodrivstoffdebatten fram som advarsel i en annen miljødebatt som står Norge nær, nemlig den om fangst og lagring av CO2, såkalt CCS.
I likhet med både miljøbevegelsen og myndigheter i Norge, er EU-kommisjonen fast i troen på at CCS er en nøkkel til utslippskutt de neste tiårene.

De politiske signalene fra Kommisjonen har trolig veid tungt når EFTAs overvåkingsorgan ESA om kort tid etter alt å dømme godkjenner den norske månelandingen på Mongstad, til tross for i overkant stor statsstøtte i forhold til EU-reglene.

Kritiske røster
Norske interesser har lenge drevet intens lobbyvirksomhet i Brussel for å overbevise om CCS-planenes fortreffelighet, men den økende oppmerksomheten fører også med seg økende kritikk.

Temaet vil trolig skape gnisninger når EUs energi- og miljøministre diskuterer Kommisjonens klimapakke på sine møter i Luxembourg torsdag og fredag.

Mange miljøvernere og EU-parlamentarikere, særlig fra europeiske utgaver av partiet De grønne, synes nemlig CCS er en særdeles dårlig idé. Også på regjeringsplan finnes det kritiske røster.

Milliardene av euro som trengs for å utvikle CCS burde i Europa gå til satsing på fornybar energi istedenfor å sementere bruken av fossile energikilder, argumenteres det. I tillegg er man skeptisk til at selve teknologien, som tross alt ligger flere år fram i tid, faktisk vil gi svar på spørsmålene som stilles i dag.

Lagres hvor?
De enorme lagrene av CO2 som rensingen vil føre til, får også kritikerne til å fryse på ryggen. I prinsippet må forurensningen lagres til evig i tid, i reservoarer man er sikre på vil holde.

Spørsmålene er mange: Hvor skal lagrene ligge? Hvem skal ha ansvaret? Og er det etisk forsvarlig å gi kommende generasjoner slike lagre å hanskes med?

Både EU-kommisjonen og Norge argumenterer med at verdens økende energibehov ikke kan møtes uten fossil energi.

Kjøper man dette utgangspunktet er det ikke vanskelig å være enig i at det er behov for CCS. For hvis ikke CO2-en fanges og lagres under bakken, blir den bare lagret et langt farligere sted – i atmosfæren.