Kina får nå svi for sin aggressive jakt på afrikanske råvarer. Å spille på lag med omstridte regimer kan koste dyrt både politisk og sikkerhetsmessig., NTB – analyse

Angrepet på et kinesisk oljefelt i Etiopia tirsdag, der over 70 arbeidere ble drept, viser til fulle at Kinas Afrika-politikk ikke er uproblematisk for kineserne selv.

Kinas klassiske politikk er å holde seg langt unna «innenrikspolitiske forhold» i sine samarbeidsland. Med et umettelig behov for råvarer har kineserne stormet inn i Afrika og lovet ledere i land som Sudan, Nigeria, Etiopia og Angola et rettferdig samarbeid og økonomisk oppsving.

Kritikerne har pekt på at Kina tapper landene for billige råvarer samtidig som lokal næringsvirksomhet blir utkonkurrert av en flom med billig, kinesisk skrot.

De hevder også at kinesernes politikk bidrar til å styrke korrupte regimer, ikke minst i oljerike land hvor befolkningen knapt har hatt noen glede av det svarte gullet. Dette gjelder blant annet Angola, som nå er Kinas største utenlandske leverandør av råolje.

Angrep i flere land
I Etiopia, hvor ni kinesiske arbeidere og 65 etiopiske ble drept tirsdag, utfordres regimet fra flere hold. Landet ligger i konflikt med Eritrea og er tungt involvert i krigen i Somalia.

– Vi ber alle internasjonale oljeselskaper om å avstå fra avtaler med den etiopiske regjeringen, advarte den somaliske gruppen som skal ha stått bak angrepet.

Kina har den siste tiden også opplevd angrep på sine interesser i Nigeria og Kenya. I Sudan, hvor Kinas uforbeholdne støtte til regimet i Khartoum har vakt stor internasjonal skepsis, har kineserne også støtt på problemer.

Kinesernes utbygging av et enormt damanlegg nord i landet, Merowe-dammen, har ført til lokal motstand. Kritikken dreier seg om brudd på menneskerettighetene og dårlig kompensasjon til alle som må flytte. Det er ingen god reklame for landet som hevder å være Afrikas beste venn.

– Vi bygger vårt samarbeid på likhet og gjensidighet. Det er helt ulikt plyndringen som Afrikas kolonialister utførte, hevdet nylig Jia Qinglin, en av Kinas fremste politiske rådgivere.

Dårlig rykte
Men det er nettopp et rykte som Afrikas nye koloniherrer kineserne er i ferd med å få. Historiene om at Kina dumper varer, behandler afrikanske arbeidere dårlig og turer i vei uten hensyn til lokalbefolkningen, blir stadige flere. Kulturforskjellene mellom de kinesiske fremmedarbeiderne og lokale afrikanere er til å ta og føle på.

Spørsmålet nå er hva Kina kan gjøre for å beholde sin internasjonale ære og for å hindre at engasjementet i Afrika får en for høy pris. Det har tydeligvis ikke vært nok å rulle ut den røde løperen for afrikanske ledere, og de siste månedene har det kommet tegn på at Kina er i ferd med å nyansere sin politikk. Ikke minst i forhold til Sudan og borgerkrigen i Darfur.

Da regimet i Khartoum nylig sa ja til en et begrenset FN-engasjement i Darfur, var det trolig som følge av kinesisk press.

– Press fra Kina kan ha vært tungen på vektskålen, sier Gunnar Sørbø, leder for Christian Michelsens Institutt i Bergen.

Viktig OL
At Kina endret sin ikke-innblandingspolitikk og gikk Vestens ærend i Sudan, kan skyldes frykt for å miste ansikt i forbindelse med OL i Beijing neste år. Nylig kalte skuespilleren Mia Farrow Beijing-OL for «folkemordleker» og oppfordret til boikott fordi hun mente Kina var indirekte ansvarlig for de omfattende overgrepene i Darfur.

Gunnar Sørbø kaller Kinas nye holdning for en forsiktig nytilpasning. Han tror Kina har alt å vinne på denne politikken – også økonomisk. Mye av Sudans olje finnes i Sør-Sudan, som i mange år lå i krig med regjeringen i nord, og kineserne kan ha kommet fram til at en ubetinget støtte til sentralmakten på sikt vil kunne koste dem dyrt.

Kinas forsiktige kursendring kommer samtidig med at kontakten med USA ser ut til å ha blitt bedre – ikke minst i FN-hovedkvarteret i New York.

Kina har nå fått en følelse av å bli lyttet til i Washington, og landet har fått et mer avslappet forhold til USAs måte å tenke på, sier Afrika-eksperten Stephen Morrison til nyhetsbyrået Reuters.