Antall selskaper som er kvalifisert som rettighetshavere eller operatører på norsk sokkel har økt kolossalt det siste tiåret.

Tekst: Atle Espen Helgesen

Før årtusenskiftet ble virksomheten på sokkelen dominert av 12 store oljeselskaper som hadde fokus på store funn. Men etter liberaliseringen i 2000 og skattereformen i 2005 har antall oljeselskaper i Norge gått rett til værs.

I 2007 var det registrert 57 rettighetshavere og 37 operatører i Norge.

Selskapene har ulik bakgrunn, målsetting, størrelse, kompetanse og finansiell styrke. Mange er aktive innen leting, men få har erfaring med utbygging og drift.

Åpnet gradvis

Harald Vabø

– Næringen og myndighetene har vært opptatt av aktørbildet på sokkelen siden 1990-tallet, forteller administrerende direktør i Revus Energy, Harald Vabø.

Han sier at de store oljeselskapene tidligere ønsket en konsentrasjon av selskaper, mens mindre selskaper brukte mye tid og krefter på å overbevise myndighetene om at en moden sokkel trengte konkurranse og mangfold av selskaper for å skape kreativitet.

Fra år 2000 åpnet myndighetene gradvis for nye aktører. I følge Vabø skyldtes det blant annet at antall oljeselskaper hadde blitt
redusert som følge av sammenslåinger. Samtidig var oljeprisen lav (10-15 dollar fatet i 1999) og letaktiviteten på et historisk lavmål.

Trengte mangfold
– Da norsk sokkel ikke ble prioritert av de store, ville myndighetene ha mellomstore internasjonale selskaper, med teknisk og operasjonell kompetanse, samt finansielle muskler, sier Vabø. De lyktes til dels og fikk selskaper som Talisman, Marathon, BG, Nexen, Premier og PetroCanada til å etablere seg i Norge.

– Samtidig fikk de to sideeffekter: nye norske oljeselskaper og europeiske energiselskaper. Det var ikke tilsiktet fra myndighetenes side, i følge Vabø. Rekordhøy aktivitet Effekten har vært positiv, mener han.

– Vi har fått økt aktivitetsnivå, de nye selskapene har fått tilgang på areal og rigger, og bidrar til rekordhøy leteaktivitet.

Han legger ikke skjul på at høy oljepris har betydning for aktiviteten, men påpeker:

– Dynamikken mellom selskapene er verdifull. Det skaper kreativitet og nye ideer får blomstre. Jeg er ikke i tvil om at det norske samfunnet vil tjene på aktørmangfoldet – i et ressursforvaltningsperspektiv.