Dette er en svært selektiv bruk av tall, og et regnestykke som rett og slett ser bort fra verdien av å holde området fritt for oljevirksomhet. Det blir som å si at Trondheim kommune taper enorme beløp på ikke å bruke Nidarosdomen som parkeringshus, eller at det er uansvarlig pengesløsing av Oslo at man ikke legger ut Marka til salgs som villatomter. Det Rystad Energy har regnet seg frem til er hvor mye Norge taper på å ødelegge jordens klima og sette unike naturverdier på spill. Det er ikke spesielt interessant.

Vi har en grundig, vitenskapelig basert prosess for å forvalte de store naturverdiene i våre havområder. Formålet med de statlige forvaltningsplanene er å legge til rette for verdiskapning gjennom bærekraftig bruk av ressurser, samtidig som man bevarer og beskytter økosystemene. Det gjør at vi kan ta beslutninger om å tillate eller forby aktiviteter i ulike farvann på oppdatert kunnskap om naturen og dens tåleevne.

I Lofoten har statens egne og uavhengige eksperter gjennom forvaltningsplanene flere ganger konkludert med at området er unikt og sårbart. Området har store og sårbare naturverdier i form av internasjonalt viktige bestander av sjøfugl og sjøpattedyr. På havbunnen er det artsrike naturtyper som korallrev og svampområder, som utgjør det vi kan kalle Norges regnskog under vann. Fiskeressursene i havområdet er blant verdens rikeste. Dette er verdier som ikke kan måles i kroner og øre.

Disse faglige konklusjonene burde være mer enn nok til å la Lofoten ligge i fred. I tillegg kommer kunnskapen vi har om rollen som olje og gass vil spille i den fremtidige energimiksen. Dersom vi skal ha mulighet til å begrense den globale oppvarmingen til under to grader, viser analyser fra blant annet Det internasjonale energibyrået (IEA) og Carbon Tracker Initiative at mellom 60-80 % av de påviste ressursene av olje, kull og gass må bli liggende i bakken. Likevel er det en uforståelig oppfatning både i oljeindustrien og på Stortinget om at dette er et faktum som av en eller annen grunn ikke angår Norge.

Ifølge Rystad Energys modell vil de første feltene komme i drift i 2030 dersom man i 2018 starter opp med en konsekvensutredning for å åpne området for oljeaktivitet. Allerede har store aktører i finansverdenen fått øynene opp for situasjonen og reduserer sin eksponering i selskaper som driver med fossil energi. I stedet for å ta beslutninger som vil låse store deler av samfunnets ressurser i en fossil industri som uansett må bygges ned, bør vi rette oppmerksomheten og innsatsen fra olje og til hva vi skal leve av etter oljen. Miljøpartiet De Grønne har for eksempel i vårt alternative statsbudsjett foreslått en storsatsing på havvind, som bygger videre på vår internasjonalt ledende offshorekompetanse.

Den store iveren etter å bore etter olje i Lofoten til tross for omfattende natur- og klimafaglige motargumenter er et klart tegn på at oljeselskapene blir stadig mer desperate. Oljeindustrien står nå overfor en reell debatt om å la klima komme foran oljeselskapenes inntjening. Det er i dette lys vi må forstå industriens utrettelige kamp for å slippe til i Lofoten, hvor ressursanslagene tross alt er relativt små sammenliknet med andre områder. Dersom Lofoten forblir stengt, vil det være et signal til investorer om at miljø- og klimahensyn er i gang med å begrense industriens fremtid. For oljeindustrien vil det være en dominobrikke som faller.