Leserbrev av Erik Falk Hansen, partner i OG-S

Optimismen er på vei tilbake i oljebransjen og på Sør-Vestlandet.

NAV melder at antall ledige går ned. Ifølge SR-Bank er konkurransekraften bedre enn før og bankens undersøkelse forteller oss at 66 prosent av 600 spurte bedrifter innenfor oljebransjen nå venter en oppgang.

Ingenting er bedre enn dette. Det er gledelig for etablerte bedrifter, gründere, arbeidstakere og ikke minst arbeidsledige. Nå kan ting bare blir bedre, og det må en jo kunne være glad for.

Vi skal likevel være forsiktig med å tenke at alt er bra igjen. Vi skal være forsiktig med å si at krisen ikke lenger er en krise. At den tøffe tiden foran oss ikke er tøff.  At den gode omstillingsevnen vi har stått for ikke er så viktig lengre. 

Vi skal også være forsiktig med å bruke ordet opptur om dagens situasjon. Slik som Statsministeren gjorde da hun ble spurt av DN om undersøkelsen hos SR-bank. Joda, teoretisk sett så er kanskje dette en opptur, men det at vi har gått fra bunnen av bakken og 10 meter oppover, er ikke noe vi skal feire.

Det er også en annen grunn til at vi ikke skal ta den store festen riktig enda. Det ville vært uverdig og lite respektabelt overfor alle de flere tusen menneskene som har mistet jobben i olja og som fortsatt er arbeidsledige. Det ville også vært lite respektabel for alle de bedriftene utenfor olja som har sett ringvirkningene i hvitøyet. Det samme gleder for alle de arbeidstakerne som nå holder på å miste jobben eller vil miste jobben i månedene som kommer. De fortjener at vi fortsatt tenker som om vi har kniven på strupen. De fortjener at vi oppfører oss som at vi fortsatt har en stor jobb foran oss.

Og dette er viktig: Selv om det går framover og positiviteten er tilbake, så må vi huske at det stadig kommer nyheter om nedbemanninger. Ikke i de volumene vi hørte om i 2015 og 2016 riktignok, men det er fortsatt mennesker som blir rammet. Vi må også huske på de annonserte nedbemanningene tidligere i år eller slutten av 2016 og at disse faktisk ikke er fullførte enda. For disse selskapene og deres ansatte vil heller ikke krisen være over.

Sist, men ikke minst, så har vi i tidligere kriser ikke vært veldig flinke til å lære av det som har skjedd. Det har ført til at forsøk på kostnadsreduksjon og effektivisering har gått ut av vinduet så raskt det har blitt liv i oljeprisen og markedet. Det har ført til at party-faktoren har kommet fram før vi var klare for fest, og det har betydd at vi gang på gang, krise etter krise har måtte gjøre ting om igjen. Det vil vi unngå denne gangen. Det må vi unngå denne gangen. Vi har ikke råd til å gjøre noe annet denne gangen, og skal vi klare det, så er vi alle tjent med å fortsatt ha litt press på oss.

Kanskje vi da kan unngå å gå i de samme fallgruvene. Kanskje vi da velger annerledes når muligheten om en stor fest frister.

Så la oss være glade for at det ser lysere ut for olja og Sør-Vestlandet. La oss være glade for at flere kommer i jobb, og la oss være glade for at bedrifter begynner å tenke rekruttering i stedet for nedbemanning, men la oss fortsatt jobbe hardt når det kommer til effektivisering og kostnadsreduksjoner og for all del; la oss fortsatt ha de som er rammet eller blir rammet av nedbemanningene i tankene våre. 

For dem er krisen langt i fra over, og de fortjener vår støtte og ydmykhet.