Professor Frank Aarebrot mener Lofoten og Vesterålen er det eneste som skiller en rødgrønn og en blåblå regjering., Ketil Solvik Olsen, FrP. (Foto: Arkiv)
Kåre Willoch, tidligere statsminister for Høyre. (Foto: Bjørn Tore Bjørsvik)
Hans Henrik Ramm, petroleumsstrategisk rådgiver. (Foto: Privat/Arkiv)
Denne artikkelen står på trykk i Petromagasinet , 4, 2013.
– Men de oljeskeptiske partiene kan være hemmende for oljevirksomheten, sier professoren.
Det nærmer seg valg, og Petromagasinet har bedt flere rikssynsere og politikere om å vurdere hvilke forskjeller det vil være for oljeindustrien med en blåblå kontra en rødgrønn regjering.
– Den eneste forskjellen vil nok være at Lofoten og Vesterålen vil bli konsekvensutredet med en gang, dersom det blir en blåblå regjering. Men det kan også avhenge en del av Kristelig folkeparti eller Venstre. Eventuelt begge to, svarer valgforsker og professor i sammenlignende politikk, Frank Aarebrot.
Annet enn dette tror han ikke at noe vil forandres.
– Utbyggingsmessig vil det ikke være noen forskjell. Der er det helt andre krefter som styrer, sier han.
Aarebrot peker for øvrig på at det kan være andre muligheter, som kan ha utslag for oljeindustrien politisk.
– Det kan være en avtale som legger grunnlaget for en ny regjering. Det kan også være en ren Høyre-regjering, ved et eventuelt brudd på borgerlig side, der sakene blir avgjort fra sak til sak. Der vil nok Høyre få med seg Arbeiderpartiet på en god del, sier Aarebrot.
– På den annen side, så kan en ny regjering være avhengig av oljeskeptiske partier. Miljøpartiene kan presse, dersom de skulle komme i en slik posisjon, og da kan det bli hemmende for oljevirksomheten, sier Aarebrot.
Apropos miljøpartier, mener Aarebrot det er en god sjanse for at Miljøpartiet de grønne (MDG) kan komme seg inn på Stortinget etter valget.
– Jeg tror de kommer inn med enten én eller to representanter. Men jeg tror ikke de havner på vippen, sier han.
Petromagasinet har spurt flere rikssynsere om hvilken forskjell det vil være mellom en rødgrønn og en blåblå regjering. Her er svarene:
Ketil Solvik Olsen, Fremskrittspartiet:
Jeg tror ikke forskjellene vil være så store som de var i 2005. Alle vet at SV gikk til valg på at olja var fæl, men de rødgrønne har ikke stoppet oljenæri ngen. I retorikken er de tøffe, men i praksis for oljenæringen holde på likevel. Fremskrittspartiet er ærligere og tydeligere på hva vi vil. Det vi sier og det vi gjør er det samme. Vi er også enige i at todelingen av norsk industri er en utfordring. Men vi løser ikke dette ved å stikke kjepper i hjulene på oljenæringen. Da må vi heller ha et mer konkurransedyktig næringsliv. Jeg siterer også gjerne Aslak Sira Myre som sier at vi har så mye melk at vi tror vi kan skyte kua. Dette har preget norsk næringsliv den siste tiden. Grunnen til at det vil være bedre med Fremskrittspartiet er at det vil gi en økt forutsigbarhet for næringen. Samtidig ville jeg i 2009 ha vært mye saftigere i min kritikk av de rødgrønne. Da var det bare et rot. Ola Borten Moe gjør meg noe mildere stemt enn Terje Riis-Johansen. Borten Moe står for FrP-politikk i Regjeringen. Et annet eksempel på detaljer som skiller rødgrønne mot blå, er Regjeringens tiltak for å gjøre todelingen i økonomien mindre ved å øke petroleumsskattene. Men selv om hovedhensikten jo må sies å være å få færre oljeprosjekter, er dette noe for eksempel Sigbjørn Johnsen konsekvent nekter å svare på. SV på sin side har sagt rett ut at dette vil gi færre oljeinvesteringer. Det er i hvert fall et ærlig svar, selv om jeg ikke er enig i at det er den riktige måten å gjøre det på. Det er ikke slik at om man ikke bruker 40 milliarder i oljenæringen, så brukes det på aluminium. Pengene blir i den samme næringen. Så kan jeg kanskje forstå argumentet med at man løser opp noe arbeidskraft. Men det igjen blir hyklersk. Se hvordan de rødgrønne reagerte på Statoil som vil sette ut oppdrag til utlandet. Da kommer AP-ordførere på banen, selv om de allerede har sagt at det er for høy aktivitet. Det er ren populisme. Med FrP vil det som sagt bli enklere og mer forutsigbart for næringen å forholde seg til. For selv detaljer kan ha en ganske stor effekt.
Audun Randen Johnsson, Klimarådgiver i Naturvernforbundet:
Med Høyre og Frp regjering vil det åpnes for mer oljeboring, også i sårbare havområder som Lofoten, Vesterålen og Senja. I den rødgrønne regjeringen har SV og dels Sp stått på miljøets side og klart å forhindre dette. Uten noen av miljøpartiene på borgerlig side i regjeringen vil dessverre miljøet tape. Frp tar ikke klimatrusselen på alvor og ønsker ingen bremser på olje- og gassutvinningen. Samtidig er ikke forskjellen mellom Høyre og Ap så stor. Det har vært et høyt oljetempo også med den rødgrønne regjeringen.
Marie Simonsen, politisk redaktør i Dagbladet:
Enhver spådom må ta forbehold om valgutfallet og styrkeforholdet mellom partiene. Høyre og Ap er jo i hovedsak på linje, mens Venstre, Krf og SV ønsker en raskere overgang til fornybar energi med hva det innebærer av restriksjoner for petroleumsnæringen. En Høyre-sentrums-regjering vil derfor ikke gjøre stor forskjell fra dagens regime. Den kan om noe bli mer klimavennlig; det skal jo ikke så mye til, som de selv skryter av. En Høyre-Frp-regjering derimot vil bety åpning i nord og trolig gi større frihet til Statoil og næringen generelt. Det kan også bety statlig nedsalg.
Kåre Willoch, tidligere statsminister for Høyre:
Jeg er redd min kompetanse ikke strekker til for å besvare ditt spørsmål.
Hans Henrik Ramm, petroleumsstrategisk rådgiver:
Hadde du spurt for en måned siden, ville jeg sagt at det mest handlet om åpning av områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Jeg føler meg trygg på at en ikke-sosialistisk regjering vil sette i gang konsekvensutredning, og at det også vil føre til en åpningsbeslutning i Stortinget. Med rødgrønn regjering er dette fortsatt helt usikkert. Arbeiderpartiet har satt hensynet til å holde Regjeringen sammen først mange ganger tidligere, og det er ikke noe som tilsier at det ikke kan skje igjen. Men etter at Regjeringen la frem forslaget om å skjerpe oljebeskatningen, er det skapt betydelig usikkerhet også om de skattemessige rammebetingelsene. Jeg reagerer sterkt både på innholdet i dette forslaget, begrunnelsen, fremgangsmåten, og den bakenforliggende teorien.
Det er rett og slett ikke riktig at fradragene i skatt betyr at oljeselskapene bare betaler 9% av investeringene, og at de derfor sløser med penger. Dette tallet forutsetter at oljeselskapene har et nominelt avkastningskrav etter skatt på 1,8%, som er helt urealistisk. I virkeligheten ligger det for de fleste selskaper rundt 10%, og høyere for de beste selskapene, som også må ha betaling for sin kunnskap og sin organisasjon. Bruker man 10%, betaler selskapene faktisk ca 24% av investeringen, som er litt mer enn de 22% de får av inntektene etter skatt. Det riktige ville vært at disse andelene var like. Dagens skattesystem har derfor et svakt insentiv for underinvestering. Dette forsterkes av den foreslåtte skjerpelsen. Det vil særlig gå ut over tiltak for økt utvinning og investering i felt som også må bære ny infrastruktur. Det vil også kunne bety at nye feltutbygginger blir optimalisert for allerede påviste ressurser, selv om vi helst vil ha ekstra kapasitet for å kunne utnytte flere ressurser i nærliggende områder. Finansdepartementet har en spesiell teoretisk begrunnelse for å bruke en så lav sats, men denne teorien stemmer ikke med virkeligheten.
Jeg tror ikke dette forslaget ville blitt fremmet av en ikke-sosialistisk regjering, siden disse partiene har forpliktet seg til å vurdere skatteendringer som tvert imot vil fremme økt utvinning, og siden de sannsynligvis også ville fulgt god gammel praksis om å utrede oljeskatteendringer grundig og la både industrien og uavhengige fagfolk uttale seg først. Hva de kommer til å gjøre nå, når Regjeringen har fremmet dette forslaget midt i valgkampen er usikkert, men jeg forventer at de i hvert fall vil åpne for en ny vurdering av hvordan særlig økt utvinning kan fremmes senere.
Det som skaper særlig usikkerhet i forhold til en ny rødgrønn regjering er at den teoretiske begrunnelsen peker i retning av flere skatteskjerpelser av det samme slaget, og at talspersoner for Regjeringen har sagt at det for denne slags endringer er helt i orden ikke å ha utredning og høring. Det er veldig ille om Regjeringen har utstyrt seg med et kart som ikke svarer til terrenget, og nå vil forsøke å forandre terrenget, skritt for skritt. Jeg har større håp om at en ikke-sosialistisk regjering vil forsøke å skaffe seg et bedre kart.
De ikke-sosialistiske partiene har også vært mer opptatt av skaffe nytt mangfold etter Statoil/Hydro-fusjonen enn det de rødgrønne har vært. Det er ikke så lett å finne politiske virkemidler som kan bidra til dette, men Statoil har også en egeninteresse i å fokusere sterkere på de mest interessante prosjektene på norsk sokkel, så jeg tror det kan være mulig å få til mer gjennom en dialog mellom Statoil og selskapets største eier. For eksempel kan Statoil trekke nytte av at en ikke-sosialistisk regjering vil være mer fleksibel i forhold til Statens eierandel i Statoil.
Ellers vet vi at en ikke-sosialistisk regjering vil skaffe større ressurser til Petoro, og sannsynligvis også gi Petoro større frihet til å forvalte sin feltportefølje. Det kan nok også bli lettere å styrke Oljedirektoratet, Petroleumstilsynet og Gassco når SV er ute av Regjeringen.
