NHO-sjef John G. Bernander er bekymret over at norsk industri taper konkurransekraft fordi den høye lønnen i oljenæringen driver lønningene oppover også i andre bransjer, men deler av oljebransjen har begynt å ta grep, skriver vår kommentator Bent Mathisen.

Tilbud og Etterspørsel
Utfordringen med lønnsveksten i oljeindustrien er at etterspørselen etter arbeidskraft er mye større enn tilbudet. Da er det helt naturlig at lønningene stiger, det er den samme mangelen på likevekt som driver oljeprisen oppover. Vi så det samme før finanskrisen; også da var det manko på folk og lønningene ble presset høyere og høyere. Dermed blir det en kamp om å få tak i ansatte og da bruker arbeidsgiverne lønn som sitt fremste våpen. økt saldo på lønnskontoen er lett kvantifiserbart og lett å bruke i sammenligning med andre.

Bekymringsfull kostnadsvekst
Dette er en stor utfordring i oljebransjen, men der blir kostnadene i stor grad dekket inn ved at leverandører nedover i verdikjeden øker prisene, slik at det til sist er oljeselskapene, de som sitter på den største pengesekken, som må ta regningen. Ser vi på andre næringer i Norge er det annerledes: Flere bransjer sliter med lave resultatmarginer. Da blir det vanskeligere å få dekning for store lønnsøkninger og man risikerer at ansatte går over til oljenæringen, slik Bernander frykter.

For oljebransjen er det likevel bekymringsfullt at kostnadsnivået er på kraftig vei oppover igjen. Selv om det er gode tider i oljebransjen, er det viktig at man ikke lar kostnadene løpe løpsk, for da kan raskt enkelte utbygginger bli ulønnsomme (husk at oljeselskapene ikke legger nåværende oljepris til grunn når de budsjetterer).

Kreativ tenkning
I forsøket på å redusere kostnadsveksten og få tak i kvalifisert arbeidskraft ser man flere selskaper opprette kontorer i land hvor arbeidskraften er betydelig rimeligere, land som Polen, India og Kina. Slik sørger man for rimelig arbeidskraft, istedenfor å hente folk over til Norge og ansette dem på norske lønninger. En slik løsning er positiv for bransjen fordi det reduserer kostnadsveksten. Den er også gunstig for de landene hvor oljenæringen oppretter kontorer, da det øker sysselsettingen og den generelle kompetansen i de enkelte land.

Oljebransjen lever godt med en oljepris rundt 100 dollar fatet og det er lite som tyder på at vi vil se en langvarig oljepris noe særlig lavere i fremtiden. (Se oktober kommentar «uroligheter fører til varig høy oljepris»). Med det høye kostnadsnivået som allerede er på norsk sokkel, og den veksten man venter, er likevel alle tiltak for å holde kostnadene nede viktige.

Ikke alle kan ansette de beste
Til slutt er det viktig å huske at når man må ansatte mange, senker man samtidig kravene til de man tar inn (selv om ingen er villig til å innrømme dette, da alle sier de bare ansetter de beste). Dette medfører at man kan få situasjoner der man har ansatte uten den riktige kompetansen, eller den riktige evnen/kunnskapen til å ta de riktige valgene. Dette kan fort bli kostbart, da kvaliteten reduseres og feilprosenten øker.

Et godt eksempel på dette er antallet sterkt forsinkede og kansellerte ordrer innenfor skips- og riggbygging de siste årene, hvor nye verft ble startet med lite erfaren arbeidskraft for å ta unna for den store ordreinngangen.