Den offentlige irettesettelsen og overhøvlingen av SV-leder Kristin Halvorsen kan slå tilbake på regjeringen som helhet og bærer preg av å være en overreaksjon.

Politisk analyse av Per Christensen, NTB

SVs stjerne i opinionen er allerede dalende, og ydmykelsen av partilederen kan utløse mer hodebry enn statsminister Jens Stoltenberg setter pris på. Et stadig mer frustrert SV som opplever at partilederen knapt får åpne munnen om annet enn det som i realiteten er ren Ap-politikk, vil forsure regjeringsprosjektet og fyre opp under spekulasjonene om splittelse og oppløsning.

Nå er selvsagt ikke SV uten skyld i det som er skjedd. Dagblad-oppslaget sist torsdag om boikott av israelske varer var et klart overtramp av et regjeringsmedlem, et amatørmessig utspill som knapt noen kan fatte at en politisk ringrev som Kristin Halvorsen lot seg lokke til å gjøre.

Lærekurve
Det er grenser for hvor lenge hun kan bortforklare SV-statsråders ubetenksomme uttalelser med at det tar tid å venne seg til å sitte i regjering. Læringskurven har vært bratt, men snart må den flate ut. Regjeringen kan i lengden ikke bruke all troverdighetskapital på å forsvare SV fra selvpåførte kriser.

Men når det er sagt, er det andre som i denne saken bør vurdere om reaksjonen er riktig proporsjonert og ikke minst formålstjenlig i det lange løp. Statsminister Jens Stoltenberg og utenriksminister Jonas Gahr Støre meldte seg utover dagen torsdag med full tyngde med den begrunnelse at det var skapt tvil om norsk Midtøsten-politikk.

Støre skrev sågar brev til Israels utenriksminister Silvan Shalom og USAs utenriksminister Condoleezza Rice der det ble påpekt at SV i en årrekke har arbeidet for boikott, men at dette ikke er den samlede regjeringens politikk.

Rørt vann
Saken fikk ytterligere krisepreg ved at den israelske ambassaden i Oslo raskt hev seg på og snakket om «en belastning» og «en svekkelse av forholdet mellom Norge og Israel». Internasjonale byråer skal ha brakt Halvorsens appell om vareboikott til alle verdenshjørner.

Varselklokkene ringte i Midtøsten-avdelingen i UD. Behovet for å legge Halvorsens utspill dødt ble akutt.

Men mange land har levd med koalisjonsregjeringer der ikke alle uttalelser drar i samme retning. Da den tidligere radikaler Joschka Fischer ble tysk utenriksminister for De grønne, var det også behov for oppklaringsrunder, uten at noen trakk tysk utenrikspolitikk i tvil av den grunn. Og Fischer og Schröder ble svært så samkjørte.

Viktige samarbeidsland kjenner hverandre og holder seg oppdatert om hva som skjer på regjeringshold i de ulike hovedsteder, inkludert det at noen har partnere som kan ha avvikende synspunkter. Ingen av Norges viktigste partnere trodde at Stoltenberg-regjeringen plutselig var blitt en fiende av Israel. At Israel reagerer med note til norsk UD, er ikke mer enn forventet.

Innenrikspolitikk
Men behovet for en oppklaring var tydelig, det skjønte også Halvorsen straks. I fjernsyn, radio og aviser beklaget hun og unnskyldte seg. Men kanossagangen, som ble forsterket av uttalelsene fra Stoltenberg og Støre, ble hard kost for SV’ere som allerede føler seg presset i regjering.

Om nå Israel og USA er blitt beroliget etter SVs villfarelse, kan den innenrikspolitiske konsekvensen av vingeklippen blir uoversiktlig. Ingen av regjeringspartnerne er tjent med et SV som føler seg klemt opp i et hjørne, med munnkurv og uten gjennomslag for noe særlig, så langt. Halvorsen må få handlingsrom til å drive fram regjeringsprosjektet uten at egen venstrefløy eller regjeringspartnere gjør børa tyngre enn den er i utgangspunktet.

Til alt overmål er det SV opposisjonen hakker på kontinuerlig. Partiet tok regjeringsslitasjen før valget, sier de selv, da de skulle forklare det dårlige resultatet. Men de har virkelig hatt sitt å stri med etterpå også.

Og snart kommer Goliat og oljeboring i Barentshavet.