Mongstad: Reservasjonsrett i klimapolitikken

KRONIKK: Mongstad-prosjektet har vist oss hva som skjer når Statoil gis reservasjonsrett i norsk klimapolitikk.,De fleste kjenner historien. I 2006 fikk Statoil lov til å bygge gasskraftverk på Mongstad. Den politiske forutsetningen var at CO2-utslippene på opp mot to millioner tonn i året skulle renses. Staten og Statoil avtalte å utvikle teknologien. Staten skulle dekke det meste av kostnadene. I nyttårstalen 2007 kalte daværende statsminister Jens Stoltenberg prosjektet «vår månelanding».

Underveis har prosjektet blitt utsatt flere ganger. Gradvis er testsenteret for fangstteknologi (TCM) blitt framhevet som den egentlige månelandingen, i stedet for rensing av gasskraftverket. I 2010 ble gasskraftverket satt i drift uten rensing. I september 2013 stanset den rødgrønne regjeringen fullskalaprosjektet på Mongstad.

Gjennom flere høringer har Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité prøvd å forstå hvorfor renseprosjektet havarerte. Etter å ha hørt en rekke tidligere og nåværende statsråder, toppledere og organisasjoner, sitter jeg igjen med en klar konklusjon. I motsetning til inntrykket som ble skapt i offentligheten, så var kutt i klimautslipp aldri det viktigste på Mongstad. Den rødgrønne regjeringens månelanding handlet først og fremst om at Statoil skulle få bygge gasskraftverk.

Dersom det viktigste hadde vært å kutte utslipp og bringe frem ny teknologi, ville regjeringen fulgt SFTs (nå Miljødirektoratet) klare anbefaling om å kreve full rensing av gasskraftverket fra første dag. I stedet lot regjeringen Statoil allerede fra starten reservere seg mot forurensingsloven og miljømyndighetenes krav. Regjeringen Stoltenberg la bevisst bort det kraftigste insentivet Statoil kunne få til å realisere karbonfangst. Der og da ble prosjektet dømt til å mislykkes.

Fullskala rensing på Mongstad ble som kjent offisielt skrinlagt først etter at de rødgrønne hadde tapt valget høsten 2013. Begrunnelsen var at prosjektet rett og slett ble for dyrt fordi utslippene på Mongstad var blitt for små, siden gasskraftverket bare gikk for halv maskin, og raffineriets framtid var usikker.

Men dette hadde både regjering og Storting visst lenge. I høringene fikk vi ikke vite noe som helst om ny informasjon som skal ha kommet til i perioden mellom behandlingen av stortingsmeldingen «Fullskala CO2-håndtering» i mars 2011 og september 2013. Stortinget har hele veien stilt seg bak å fortsette prosjektet, vel vitende om prisanslagene på 22 – 25 milliarder. Om et halvår var det planlagt oppdaterte kostnadsestimater. De industrielle aktørene som er eksperter på karbonfangst, Aker, Sargas og Alstom, bekreftet at renseteknologien nå er klar og at nå er det erfaring i full skala som trengs hvis karbonfangst skal ha håp om å bli et reelt bidra i klimakampen. Faglig sett er det derfor helt uforståelig at prosjektet plutselig nå ble avlyst.

Månelandingen på Mongstad er den største klimapolitiske satsningen i Norge så langt. Aldri har så mye penger og politisk prestisje blitt lagt inn i et klimaprosjekt. Denne satsingsviljen er det de rødgrønne partiene som har æren av, og er den største gevinsten av Mongstad så langt. Vi må videreføre viljen til å tenke stort. Verden trenger modige politikere dersom vi skal klare å gjøre noe med klimaendringene.
Men samtidig viser Mongstad nok en gang hva som skjer så lenge oljeinteressene har reservasjonsrett i norsk klimapolitikk. Dette er årsaken til at Miljøpartiet De Grønne lenge har vært kritisk til Mongstad-prosjektet. Dersom satsning på karbonfangst og lagring skal ha noen plass i framtiden, kan ikke Statoils økonomi og gasskraftønsker lenger være hovedpremiss. Da må store kutt i klimautslipp være et absolutt krav, og viljen til å gjennomføre teknologiutprøving i full skala må være reell.