Om 3-4 år kan vi få en bekreftelse på hvilke leverandører som leverer de beste, ferdige prosjektene., Sommeren 2013 leverte Aibel plattformdekket til Gudrun fra verkstedet sitt i Haugesund, et prosjekt Statoil har betegnet som en stor suksess og levert i henhold til avtale.

Lundin har også valgt å holde seg til norske aktører når de nå bygger ut Edvard Grieg. Understellet bygges hos Kværner Verdal, topside bygges hos Kværner Stord og Aker Solutions tar seg av engineering-biten.

LES OGSÅ: Gudrun er løftet på plass

Utlandet sluker kontrakter

Til tross for en vellykket ferdigstillelse av Gudrun og at alt er på stell med Edvard Grieg-prosjektet har resten av de pågående utbyggingene på sokkelen blitt en kalddusj for norske kontraktører. Både Goliat, Valemon, Aasta Hansteen, Ivar Aasen og Gina Krog-kontraktene har havnet i utlandet. Martin Linge har gitt arbeid til Kværner i Verdal, som bygger understellet – mens topside og engineering er satt til utenlandske aktører

Kværner og Aker måler muskler mot utenlandske aktører når de nå bygger opp Edvard Grieg.

Kjell Inge Røkke er blant dem som har gått hardt ut mot kontrakter som havner i utlandet, senest da det ble avgjort at store deler av Ivar Aasen-plattformen skulle bygges i Asia:

– Jeg føler meg sikker på at utbyggingen av Ivar Aasen blir dyrere enn budsjett, og at produksjonen av den første oljen skjer senere enn planlagt. Egentlig burde jeg holde munn, men jeg gjør det ikke, skrev Røkke i sitt årlige brev til aksjonærene sine i fjor.

Her skal det for ordens skyld nevnes at det var Røkke-selskapene Kværner og Aker som tapte kampen mot asiaterne. Nettopp disse to selskapene har nå sjansen til å vise at jobben kan gjøres bedre her til lands, med utbyggingen av Edvard Grieg.

Majoriteten av de store, pågående utbyggingene gikk til utenlandske aktører. (ill: Norsk Industri)

Sammenligner muskler
Ifølge Norsk Industris konjukturrapport har vi nå flere pågående utbygginger som vil fungere som en målestokk på norske versus utenlandske kontraktører.
Noen av feltene, for eksempel Edvard Grieg , bygges hovedsakelig ut med materiell fra norske verft, mens Ivar Aasen og flere andre utbygginger satser på asiatiske verft. En tredje modell, som blant annet brukes på Gina Krog , er å dele prosjektene mellom europeiske og asiatiske aktører i utlandet.

Ifølge Konjukturrapport 2014 fra Norsk Industri vil disse utbyggingene bidra til at vi i løpet av de neste tre-fire årene kan få en bekreftelse på hvilke av leverandørene som best ferdigstiller prosjektene, målt i tid og kostnad.

Bransjesjef for olje og gass i Norsk Industri, Runar Rugtvedt, mener oljeselskapene har alt å tjene på å holde kontraktene innenlands, så langt det lar seg gjøre.

– Da Lundin bestilte Edvard Grieg-utbyggingen vektet de prosjektet annerledes enn de som sendte kontraktene ut av landet, og regnet blant annet med oppfølgningskostnader på prosjektet. Dette kan sammenlignes med for eksempel Goliat-utbyggingen i Sør-Korea, som krever betydelig mer oppfølgingsressurser i forhold til å holde det innenlands, sier Rugtvedt til Petro.no.

Han trekker spesielt frem en uønsket bieffekt av dette:

– De som har merket vekst midt i denne utviklingen er konsulentselskapene, som får i oppdrag å følge opp Asia-prosjekter. Dette er et stort tankekors, da det innebærer tapping av seniorressurser. Kompetansen blir sittende i hodene til enkeltkonsulenter istedenfor å bli en del av systemkunnskapene i et opererende selskap, sier Rugtvedt.