– Direktørers personlige ambisjoner og hjemmeadresse må underordnes nasjonale målsettinger og verdiskapning, sier en framtredende veteran i oljebransjen i en kommentar til Statoil/Hydro-fusjonen.

Av: Lars Anders Myhre

Norges oljeframtid

Senhøstes stakk ledelsen i Statoil og Hydro hodene sammen og like før jul fikk vi høre at oljedivisjonen i Hydro ville bli slått sammen med Statoil. Tidligere hadde Hydro skilt ut sine petrokjemiske anlegg og sin gjødningsindustri. Nå skulle aluminium og vannkraft skilles fra og bære Hydro-navnet videre. ”Rendyrkingen” av industriområdene blir møtt med optimisme og Karmøy håper å doble aluminiumsproduksjonen i nye miljøvennlige anlegg.

Det direkte resultat av meldingen var en kraftig stigning for Hydro-aksjen og et fall i verdien på Statoil-aksjen. Noen av lederne økte sin formue med 30-40 ganger en industriarbeiders årslønn, men ”sådan er kapitalismen”….
Diskusjonen har bølget rundt valg av navn og ulike lokaliserings- og bemanningsspørsmål. De ansatte er spente og fagforeningene jobber på høygir for å ivareta medlemmenes interesser. På installasjonene til havs, på Melkøya, Tjelbergodden, Mongstad, Kollsnes og Kårstø vil endringene neppe bli dramatiske for de fleste ansatte.

Mobilitet
Ingen skal bli oppsagt med grunnlag i sammenslåingen, men for mange av de ansatte i de administrative -, teknisk-vitenskapelige – og andre fellesfunksjoner, er situasjonen omkring oppgaver og arbeidssted ikke avklart. Prosessen blir mer smidig når færrest mulig må flytte på seg. Dog er det slik at noen – særlig i den øverste ledelse må være beredt på å skifte arbeidssted, men det er, og det har alltid vært, noe av hverdagen i oljeselskap.

Sammenslåingen har imidlertid betydning for langt flere enn de ansatte i de to selskapene. Det vil få innflytelse for ressursforvalterne i Oljedirektoratet; for Petroleumstilsynet; for Petoro – som forvalter statens økonomiske interesser i feltene på norsk sokkel; for Gassco og deres rolle med å få gassen til markedet; leverandør – og forsyningsindustri av ymse slag, vedlikehold og konstruksjon så vel som boring og forskjellige nedhullstjenester; spesialister på reservoarutvikling og seismikk samt undervanns -, forsynings- og transporttjenester. Altså for hele oljevirksomheten.

Det nye oljeselskapet vil ha 31 000 ansatte i 40 forskjellige land, produsere 1.9 millioner fat olje pr. dag til en verdi av mer enn 600 mill NOK pr. dag (50 US$ pr. fat) og vil få betydelig innflytelse på norsk økonomi og politikk. Internasjonalt vil Norge utfordres både med hensyn til demokratisk styresett og menneskerettigheter.

– Flaut
Forskningsmiljøene kan få endrede rammevilkår, og sammenslåingen av de to selskapene vil medføre et tap av mangfold på norsk sokkel. Norsk oljevirksomhet har alltid satset på ulikhet gjennom norske og utenlandske selskap. Flere utenlandske selskap har vitale roller på sokkelen og vi har fått en rekke mindre selskap som kan gis en mer aktiv rolle. Petoro som er helstatlig, må utvikles og bidra til å sikre at mangfoldet opprettholdes på norsk sokkel.

Noen hevder at bestemmelser nedfelt i protokollen mellom de to selskap, er endelige. Forhandlingene er ferdig. Nå skal de bestemmende organene – de to selskapenes generalforsamlinger forkaste eller godta resultatet. Som mangeårig forhandler skjønner jeg hva som sies. Ved tariffoppgjør sendes resultatet til uravstemning. Det stemmes ja eller nei til et ferdigforhandlet resultat. Statoil-Hydro gir Norge så store muligheter, at det ikke kan være avgjørende at Eivind Reiten skal være den nye styreleder og Helge Lund den nye konsernsjef !!! Det er flaut selv å sette sitt lys under en skjeppe, og avsløre at det knapt hører hjemme under et fingerbøl.

Diskusjonen om selskapets oppbygging og struktur er sterkest i Stavanger – Norges ubestridte oljehovedstad. Mer enn halvparten av alle i oljebransjen kommer herfra, og oljefolk fra regionen treffes så vel i Sakalin som Kaspihavet, Nigeria, Libya, Venezuela og Alaska. Leif Sande tidligere leder av NOPEF, nå leder for det nær 50 000 medlemmers sterke IndustriEnergi, er stril. Få kjenner virksomheten bedre enn han. Vi skal derfor merke oss når han uttaler at Stavanger er den norske byen hvor folk har olje i blodet.

Verdens oljekart
Annet hvert år siden 1974 har byen huset en storstilet oljemesse. ONS har markert Norge som olje- og gassnasjon og markedsført norsk teknologi generelt og oljeteknologi spesielt, på en oppsiktvekkende måte i en bransje med sterk konkurranse. ONS -har verdensry og utfordres kun av messene i Aberdeen og Houston.

Norge har tradisjon som bistandsland. Denne er videreført til så vel gamle som nye olje- og gassnasjoner. Petrad som er sprunget ut av Oljedirektoratet, har stadig gjester fra fjerne himmelstrøk for å gi til beste av norsk forvaltning, lover, regelverk og avtaleforhold. De vil vite hvordan vi har fordelt oljerikdommen til hele folkets beste. Petrad setter Norge og Stavanger på verdens oljekart.

Sterke, levedyktige og bærekraftige sentre hvor synergieffekter innen bedriftsutvikling; samspill mellom operatører og ulike leverandørbedrifter og forskning og utvikling, er avgjørende når små land som Norge skal lykkes.
Stavanger er et slikt senter. Det brede miljøet i Stavanger, driftsmiljøene og universitets miljøene i Stavanger og Bergen, gjør de to byene til tyngdepunkt i norsk energi. Samarbeidet mellom industri, energi, forsknings- og utviklingsmiljøene i de to vestlandsbyene, må inkludere Haugalandet. Området fra Jæren til Hordaland representerer Norges desidert største industri og energiregion. Dette samarbeidet må videreutvikles.

Norges fremste oljeselskap må ha nærhet til dette miljøet, og det må ha en samlet konsernledelse som bygges naturlig inn i og i forlengelse av virksomheten ved Statoils hovedkontor i Stavanger.

Nasjonale målsettinger går foran
Internasjonalt har Statoil – til tross for en del vanskeligheter – lykkes i bl.a. Kaspihavet, Algerie og Venezuela. Engasjementet er basert på selskapets kunnskap og kompetanse fra vår egen nasjonale virksomhet og må ikke løsrives fra denne. Jeg vil også peke på den internasjonale rolle som både ONS og Petrad har. Internasjonal ledelse må operere fra selskapets hovedlokasjon i Stavanger.

Stavangerregionen har et mylder av små og store olje –og gassaktørerer. Deres lokaliseringsvalg er ikke en diskusjon om hvor i Norge, men snarere om Stavanger, Aberdeen, Houston eller Haag.

At olje-og gassnasjonen Norge har et sterkt nasjonalt senter som kan framstå i den internasjonale konkurransen, betyr ikke at dette senteret skal ha ”monopol” på all norsk oljevirksomhet. Men det er avgjørende at det opprettholder og utvikler sin status som nasjonal senter for oljevirksomheten i sin videste forstand.

Jeg er positivt innstilt til sammenslåingen og de muligheter som den gir. Men direktørers personlige ambisjoner og hjemmeadresse må underordnes nasjonale målsettinger og verdiskapning.