På tide å tenke nytt?

Kommentar: Vanetenkning og personlig prestisje hindrer industriell utvikling i nord.

Denne artikkelen står på trykk i Petromagasinet , 4, 2013.

«Stranded gas» er naturgass man ikke kan utnytte av fysiske eller økonomiske grunner. I det første tilfellet er det gass man mangler teknologi for å utvinne. I det andre er det gass som ligger så langt fra markedet at det ikke er lønnsomt med rør, eller så lite at en LNG-utbygging (liquefied natural gas), ikke er lønnsom.

Med dagens tankesett er Barentshavgass som ”stranded gas” å regne. Funnene er for små til å forsvare et rør ned til Europipe II eller Langeled, og uten et Tog II er det ikke kapasitet i Snøhvit/Hammerfest LNG.

Oljedirektoratet (OD) mener totale gjenværende, utvinnbare gassressurser i Barentshavet, når man tar med gjenværende reserver, avhengige ressurser i felt og funn, samt uoppdagede ressurser, utgjør rundt 800 milliarder standard kubikkmeter (Bcm). Trekker man fra de vel 157 Bcm som Snøhvit forventes å produsere, sitter man igjen med 643 Bcm, mer enn to Ormen Lange -felt, som man ikke har evakueringsløsning for: 643 Bcm med ”stranded gas.” Legger man balanseprisen for Statoils Aasta Hansteen-utbygging på 164 øre per Sm3 til grunn, betyr det at gass for over en billion kroner vil bli liggende i bakken – med mindre vi evner å tenke nytt.

Barentshavgassen er nesten ren metan og lite egnet til tradisjonell petrokjemi. Derfor har man tenkt eksport, enten i rør eller som LNG for energiformål. Ifølge Gassco er ikke de påviste ressursene store nok til å forsvare et rør, mens det ikke har vært stort nok flertall i Snøhvit-lisensen til å utvide LNG-kapasiteten.

I forrige Weekend hadde vi en reportasje om hvilke alternative forretningsmuligheter som ligger i ”stranded gas:” Alternativer som kan være realiserbare til en lavere kostnad enn både rør og LNG; som skaper arbeidsplasser i Nord-Norge; som lar verdiskapningen fra foredlingsleddet bli igjen i Norge; og som åpner nye markeder for en råvare som i fremtiden vil møte betydelig konkurranse i det markedet man så langt har prioritert, det europeiske energimarkedet.

Men det krever at vi tenker nytt:

Det krever at grensene mellom ”oppstrøm” og nedstrøm” viskes ut, og at utbyggerne ser at foredlingen kan betraktes som en del av utbyggingsløsningen.

Det krever at prisen på gassen som råvare ikke regnes blindt mot hub-prisen på kontinentet, men at man ser det helhetlige regnestykket og hva man sitter igjen med når man selger det foredlede produktet.

Sist, men ikke minst; det krever at norske politikere innser at det er CO2-fotavtrykket til gassen som påvirker klimaet, ikke på hvilken side av Svinesund CO2en slippes ut på.

De to første punktene er relativt enkle å oppnå, de forutsetter bare at selskapene orienterer seg i markedet og finner fram kalkulatoren.

Det siste punktet er mye vanskeligere å få til, da det forutsetter at norske politikere flest tør å innrømme at de tok feil da de inngikk det såkalte klimaforliket. Det gir ikke lavere globale CO2-utslipp å eksportere all gassen, heller enn å foredle den innenlands og la verdiskapningen skje i Norge. Snarere tvert imot.

Den innrømmelsen sitter langt inne. Særlig i et valgår.