Det første som slår en er at Ola Morten, sikkert som den eneste i hele Statoil med ”–sjef” eller mer i tittelen, kommer alene til intervju. Egentlig litt pussig, det der: Folk kan lede utbyggingsprosjekter til flere titalls milliarder kroner, eller forhandle gassavtaler i 100-milliarders klassen, men får ikke møte en journalist uten medbrakt barnevakt.

– Er dette en ordning du har innført i din tid? Det var da dere begynte med det…

– Sier du det? Nei, vel, det er slik at en av kommunikasjonsavdelingens oppgaver er å støtte ledelsen i møte med pressen, begynner han forklarende, og glir automatisk inn i transformasjonen fra ”jovial sørlending” til stereotypen ”Statoil-talsperson ” som til enhver tid har noe til ”fortløpende vurdering” eller ”bygger stein på stein.” Drillen sitter, han har jo selv konstruert den. Men nå tar han seg i det, rister steinbyggeren av seg, og med et litt unnskyldende smil forklarer han isteden at det også er god læring for kommunikasjonsfolket å være med i intervjusituasjonen.

– Det er jo også lærerikt for kommunikasjonsmedarbeidere å være med på hele ”spørsmål og svar” –seansen, så kan man etterpå evaluere hvordan man kunne gjort det annerledes, eventuelt gjort det bedre.

Halvstudert røver

– Jeg er som du vet gammel journalist, og er av den siste årgangen som skrev meg inn i avisene. Noen formell journalistutdanning hadde jeg ikke, det har kommet senere i form av etterutdanning både i Norge og i andre land, men ingen journalisthøgskole slik du nesten er nødt til å ha i dag. Men jeg er av den gamle skolen, som begynte med å levere sportsreferater, og slikt, allerede mens jeg gikk i ungdomskolen, og fikk flere og flere oppdrag i lokalavisen, og kom inn på den måten.

Med lokalavisen mener han Farsund Avis, og der fikk han faktisk jobb etter gymnaset.

– Så var jeg en stund i Forsvarets Overkommando, presse og informasjonsavdelingen, hvor jeg avtjente verneplikten. Så var jeg tilbake i Farsunds Avis, før jeg etter hvert begynte i Stavanger Aftenblad og studerte deltid.

– Hva studerte du?

– Jeg studerte jus, men jeg er et godt stykke unna full juridikum, understreker han.

– Noen eksamener fra Universitetet i Bergen, litt jus og examen philosophicum og slikt, men ikke noen journalistutdanning. Det har som sagt kommet i form av noen kurs etterpå, blant annet på Nordisk Journalistcenter i Danmark, Institutt for Journalistikk og litt forskjellig.

– Så du passer med andre ord inn i den gode gamle oppfatningen av journalisten, som en halvstudert røver?

– Definitivt!

For øvrig er han ikke overbevist om at den herskende praksisen med nesten bare journalistutdannede får jobb i avisene.

– Egentlig er det litt synd, synes jeg… Ok, det er bra at alt profesjonaliseres, men det kan hende at du går glipp av noen gode talenter som har en god penn ved at det nå bare er karakterkravene som legges til grunn ved inntak til journalistskolene -, det er utrolig vanskelig å komme inn rett fra gymnaset i alle fall.

Mongstad som lærestykke

– Det å være journalist var noe jeg hadde bestemt meg for allerede som unggutt, begynner han ivrig, før han kommer på hvor han var rent kronologisk, og plukker opp tråden nøyaktig der han la den ned:

– Så ble det som sagt Aftenbladet, først på Sandnes-kontoret. En dag fikk jeg en telefon fra hovedredaksjonen; ”har du fulgt med? Kjempeoverskridelser på Mongstad!” Det ble mitt første møte med oljeverdenen; da jeg som lokaljournalist i Sandnes fikk beskjed om å reise til Mongstad. Den gang var det John Ove Lindøe som var oljemedarbeideren i Aftenbladet, og jeg skulle gjøre litt feltarbeid og sånn, mens han holdt i tømmene. Jeg lærte mye av å jobbe med ham på denne Mongstad-saken, og den endte da til slutt med at Arve Johnsen måtte gå. Så det var jo en stor nyhetssak og jeg fikk øynene opp for hvor interessant oljevirksomheten er, i krysningspunktet mellom teknologi og industri, økonomi og politikk.

Etter hvert endte Ola Morten som leder for Aftenbladets Bryne-kontor.

– Så jeg fikk som ung mann et tillitsfullt verv, og en stor oppgave, jeg skulle liksom bidra til å demme opp for Jærbladet i jærkommunene, det var interessant, og jeg gjorde dette i noen år, før jeg etterhvert fikk jobb i Oslo. Og der var det politikk. Utrolig lærerikt! Når jeg tenker meg om, har jeg bare hatt interessante jobber.

Ola Morten legger ikke skjul på at han fant det kjempespennende å være Aftenbladets mann i Oslo, konkurrere med de gamle ringrevene i VG og NRK, og velge saker fra sølvfat siden han var den eneste politiske reporteren fra Aftenbladet i byen.

– Senere var det tilbake til hovedredaksjonen i Stavanger, denne gang til økonomiredaksjonen. [L3] Etter hvert ble det mer og mer olje, og så overtok jeg som den såkalte oljemedarbeideren etter Arnt Even Bøe, forteller han.

– Deretter bar det videre til Upstream, hvor jeg hadde noen interessante år, før det ble et lite intermezzo i Oljeindustriens Landsforening (OLF) som kommunikasjonsrådgiver, med ansvar for nordområder og miljø og den type ting. Så, i 2004, ble det Statoil.

Lynkarriere i Statoil

Som ny informasjonssjef i Statoil fikk han først ansvaret for forretningsområdet som den gang het ”naturgass,” men det ble en kortvarig affære.

– Det gikk ikke så lenge før jeg ble bedt om å ta rollen som leder for mediearbeidet da informasjonsdirektør Wenche Skorge sluttet. Og det holdt jeg på med i fem år.

– Og det gikk jo greit? I fire av de årene ble du av norske næringslivsjournalister kåret til Norges beste kommunikasjonsdirektør…

Han vrir litt på seg. Konfrontasjon er han god på , skryt av egen person gjør ham tilsynelatende ukomfortabel.

– Jo, det var jo hyggelige tilbakemeldinger jeg fikk gjennom de undersøkelsene, sier han nesten sjenert. Konfrontasjoner tar han på strak arm, men skryt …

– Hvordan var overgangen? Fra å være pitbulljournalist til informasjonsdirektør i Statoil?

– Jo, vel,… Jeg fikk jo en tid i OLF først da, så jeg fikk en liten «karantene»-periode der. Jeg gikk ikke rett fra fra å være den som stilte Statoil spørsmål til å være den som svarte på dem. I OLF hadde jeg jo en litt annen rolle.

Fulgte interessen – ikke statusen

Blant andre journalister hadde Ola Morten en høy stjerne, både i kraft av personligheten, men også på grunn av arbeidskapasiteten, iherdigheten og troverdigheten. Denne statusen har han, som en av få, lykkes å opprettholde selv om han definitivt har hoppet over gjerdet.

– Jeg likte godt å være journalist, det både var og er et viktig yrke. Men det var veldig lærerikt å komme på andre siden, og se hvordan ting blir oppfattet der. Som journalist, er du tilskuer; linsen som skal fange ting for et publikum på utsiden. Fra innsiden ser du hvor annerledes verden fortoner seg når du sitter der hvor beslutningene tas, og de forskjellige avveiningene gjøres. Det er mange ting man ikke tenker på når man er på utsiden, sier han ettertenksomt.

– Det har vært utrolig moro. Jeg føler jeg har fått følge med på viktige ting i utviklingen av Norges oljeindustri i disse årene; først som ung journalist som kanskje ikke skjønte så mye da, men senere har jeg fått være med på en del ting som har fått norsk oljeindustri dit den er i dag.

Fulgte drømmen

I 2010 forlot han stillingen som konsernets informasjonsdirektør, pakket med seg familien og dro til USA og Houston.

– Hvorfor USA? Ikke alle skjønte den. De vanlige karrierejegerne hopper ikke fra konserninformasjonsdirektør og ut i ”provinsen.”

– Nei, smiler han rolig. Dette spørsmålet har han tydeligvis fått før.

– Det var en gammel drøm. Jeg har virkelig hatt en ambisjon om dette: Når man kommer inn i et norsk konsern som har virksomhet i utlandet, har det å få utenlandserfaring alltid vært noe jeg hadde lyst til. Så dette var egentlig en liten drøm som gikk i oppfyllelse; å få lov til å jobbe ute, få internasjonal erfaring og være med å bygge opp noe også utenfor Norges grenser. Og de årene har jo vært utrolig begivenhetsrike.

Ilddåpen Macondo

Noen rolig start i USA, ble det aldri. Bare måneder etter ankomst, skjedde ulykken med ”Deepwater Horizon,” med de konsekvenser det fikk for hele bransjen. Plutselig var kommunikasjonsfolket førstelinjepersonell på en helt ny måte, noe også Statoil fikk merke.

– Selvfølgelig var det en trist tid å komme til Houston på, mens Macondo stod der og blåste. Det var en tung tid for hele næringen…

…og boremoratoriet som fulgte, var neppe ideelt? Det ble jo full stopp for Statoils del.

– Det stemmer. Vi måtte stoppe all boring i et års tid. Men vi er jo stolte over at vi var det absolutt første selskapet som fikk lov å gjenoppta leteboringen. Han kan berette om en hektisk periode, hvor det var avgjørende å ha god kontakt med amerikanske myndigheter for å forstå hva som skulle til for at selskapet igjen skulle få tillit til å starte opp igjen.

– Vi er som sagt stolte over å være det første selskapet som igjen fikk bore nye letebrønner, men det var som sagt en tung tid for hele næringen. Og tilliten etter Macondo er tynnslitt, og bare hardt arbeid kan gjenopprette dette.

Living the dream

Til tross for at Macondo ble fulgt av kommunikasjonsutfordringer i form av oljesand og skifergassrevolusjon, angrer ikke anestad på at han tok turen. Han har fått drive fram egne idéer og prosjekter i forhold til profilering av Statoil i USA, ett av dem vil mange huske fra fjorårets ”Stadion Extravaganza” under Offshore Technology Conference (OTC). Han har også fått anledning til å dyrke både familie og egne interesser – samt å ha funnet noen nye.

– Selv om det har vært hektisk og vi har lange arbeidsdager, er pågangen på telefonen mindre på kveldene og i helgene enn jeg var vant til i Norge, forteller han.

– Dermed har jeg kunnet disponere mer av egen fritid enn på lenge.

Denne tiden har han brukt aktivt. Ikke bare har han og familien hatt mulighet til å reise rundt og se mye av sørstatene og USA generelt; gitt den tidligere røykeren nye, sunne interesser på to motorfrie hjul; og Farsund-gutten i ham egen Mustang cabriolet i oppkjørselen; det har også blitt anledning til å dyrke musikkinteressen.

– Jeg har vært mye på konsert, gliser han.

– ”Alle” spiller i og rundt Houston, så i løpet av tiden her har jeg fått med blant annet BB King, Paul McCartney, Eric Clapton, Santana, Tom Petty, ZZ Top og Foreigner, ramser han kjapt opp, og nikker bekreftende til kommentaren om ”gamle stadionhelter.”

– Men, jeg har også fått med meg noen nye, og kan blant annet anbefale Black Keys!

Han røper at han også har latt seg påvirke som sportstilskuer, så Viking og Arsenal har nå fått selskap av Houston Dynamos (soccer) og Houston Texans (amerikansk fotball) på fan-listen…

En glad gutt

Regionen Farsund-Lista er kjent for sin kulturelle tilknytning til USA, men Ola Morten går ikke uten videre med på at det er den direkte årsaken til at han valgte som han gjorde. Det han ikke kan komme fra, dog, er at russetiden i Farsund skulle vise seg å bli avgjørende for den framtidige informasjonsdirektøren, ikke bare profesjonelt, men også privat. Det var da han ”skrev seg inn” i lokalavisen, møtte kona som han fremdeles er gift og har tre barn med, og fant de vennene som i den dag i dag er hans nærmeste.

– Å være sammen med familien, eller å gjøre ting sammen med gode venner. Det er selve fundamentet! Han forteller han til tross for sin tidvis omflakkende tilværelse har holdt kontakten med de gamle kompisene fra hjembygda, og at de årlig treffes for små og større ekspedisjoner.

– Etter hvert som vi har kommet til sjels alder og økonomien har bedret seg, har ekspedisjonene utviklet seg tilsvarende. Faktisk hadde jeg ti av den gamle gjengen på besøk i Houston!

Som ektefødt Farsundgutt, med Sørlandets blide skjærgård som oppvekstkulisse og hjemmebane, er han avhengig av jevnlig tilgang til de salte vover.

– Båtliv og skjærgård MÅ jeg ha, slår han grundig fast, men innrømmer at dette er en atspredelse han har måttet klare seg uten i USA.

– I Houston er det et stykke til havet, men vi drar av og til nedover til kysten når vi har fri. Og så må jeg ha ski om vinteren, legger han til.

– Vi har en leilighet på Ådneram (Sirdalen, red.), og dette viste seg til min overraskelse å bli noe jeg både har og har hatt stor glede av. Dette er også noe av det jeg gleder meg mest til å komme tilbake til. Det er mye flott å se og oppleve i Texas, men ski i fjellet har blitt noe jeg kjenner suget etter!

Hjem, men til hva?
Den siste tiden før han forlot Aftenbladet, laget Ola Morten en artikkel om det han kalte Statoils ”Asylmottak;” stedet selskapet gjorde av de som hadde vært i utenlandstjeneste for selskapet, men som man ikke fant skikkelige jobber til når de vendte hjem til gamlelandet. I løpet av året er han selv tilbake i Norge etter utenlandsopphold.

– Hva skal du gjøre når du kommer hjem?

– Vi får se. Det skjer mye spennende i selskapet, så jeg har tillit til at det blir noe interessant å holde på med også i årene fremover, sier han, og har tro på at det finnes spennende oppgaver for en som han

– Hva er egentlig ”en som deg,” hvordan vil du definere deg selv?

– Jeg har fått det spørsmålet før. Den gang tror jeg svaret ble noe slikt som ”en rotekopp,” men jeg må nesten ha med at jeg er glad i å jobbe, og at jeg prøver å smile. Du skjønner, jeg er optimist av natur og ser positivt på både mennesker og ting rundt meg; jeg har en typisk ”glass half-full attitude.” Ettersom det er mye spennende som skjer, så finner vi nok på noe!

Det han uansett er klar på, er at Stavanger blir plassen: Kona og minstemann er allerede tilbake i byen, eldstemann i Bergen på jusstudier, og bare Ola Morten og datteren – som skal fullføre college, er igjen i Houston.

Statoil forever?

Han tror han kommer til å finne de utfordringene han ønsker i Statoil også i framtiden, men liker ikke å ha for lang horisont.

– Hva gjør du om ti år?

Aner ikke, svarer han kontant. De blågrå myser forsøksvis inn i fremtiden, men når ikke lengre enn den norske stats oljeselskaps kantinevegger, og skriften på de veggene røper lite om hva framtiden har oppi ermet for en positiv og arbeidsom rotekopp.

– Ligger det et bokmanus og verker i en skuff?

Munnvikene dras nordover, og litt uti luften ymtes ord om hvordan alle journalister drømmer om å skrive bok, og ”dersom jeg engang skulle bli arbeidsledig og få mye tid til overs…” Men noen reelle forfatterambisjoner har han ikke, og ”sannsynligvis vil en bedrift som Statoil ha spennende oppgaver for en mann med min bakgrunn også om ti år…” Han setter seg litt opp i stolen, og med et litt undrende uttrykk i ansiktet kommer det:

– Jeg har faktisk ingen idé. I min verden er ti år en evighet.