Grethe K. Moen blir kun stresset av å pakke kofferter, og tenker ellers at det meste ordner seg.

Grethe K. Moen. Foto: Lars Kristian Aalgaard

Tekst: Line Njaa Viste

Foto: Lars Kristian Aalgaard

Denne artikkelen ble publisert i Petromagasinet utgave 6, 2012

Det har gjerne ordnet seg for Grethe. Som da hun hadde invitert 50 gjester hjem til 50-årslag på lørdagen, og ble sendt til Sakhalin med Shell hele uka i forveien. Hun hadde alliert seg med venner som skulle bistå med forberedelsene, men torsdag kveld fikk hun melding om at begge var sengeliggende. God grunn for plutselig blodtrykkshopp selv for den kaldeste, får en anta. Men Grethe tok det hele med knusende ro.

«Det ble en del koordinering på mobil fra Schiphol, men det gikk fint. Klokka 10 lørdag formiddag ringte nye hjelpere på døra, og vi fikk stelt i stand til fest.»

Hjelperne ble imidlertid noe overrasket da Grethe bestemte seg for å dra på trening få timer før gjestene ankom.

«Jeg var redd for å få jet-lag og måtte gjøre noe for å klare å holde meg våken. Det var nok andre som var mer stressa på mine vegne den dagen», sier Petoro-direktøren, og ler sin hjertelige latter.

Og hun fikk rett: Det ordnet seg, og en bra feiring ble det.

Ikke ren optimist
«Høres ut som du er en renspikket optimist?»

«Jeg er nok mer en pessoptimist – jeg har ikke naiviteten som optimisten kan være preget av, men heller ikke den utmattende likegyldigheten som kan prege pessimisten. Som pessoptimist aksepterer jeg at livet består av både gode og dårlige dager – men har sterk tro på at ting skal gå bra. Jeg er alltid forberedt på det verste. Det er nyttig for raskt å kunne etablere en mental plan B hvis det trengs, og så prøver jeg på ny – eller setter i gang noe helt annet. Jeg sturer ikke lenge over det som gikk galt.»

Tilfeldigheter
Som for så mange andre som var ferdig med studiene på begynnelsen av 80-tallet, var ikke Grethe klar over at hun skulle gjøre karriere i oljebransjen.

Opprinnelig ville hun bli kreftforsker. Det vil si, det hun visste var at hun ville studere matematikk og kjemi, og hun var like sikker på at hun ikke skulle gå på Blindern. Så da en veileder foreslo siv.ing.-studier ved NTNU tenkte hun «hvorfor ikke?».

Forskerplanen ble lagt igjen mellom utallige gjesp etter et halvår på laboratoriet – ikke til forkleinelse for forskere altså, det passet bare ikke for henne. Så ble det kjemiteknikk i stedet, ispedd noen oljerelaterte fag. Etter endte studier ville hennes daværende samboer prøve seg i «oljå». Planen var å bo i Stavanger i fem år, plutselig har det gått nærmere 30 år.

Hele verdikjeden
Grethe begynte som prosessingeniør i Statoil i 1982, og jobbet med Sleipner, Askeladden, Gullfaks C og Kårstø. Hun ville tidlig offshore for å få en følelse av hva hun faktisk drev med. «Jeg er nysgjerrig og har et behov for å se og ta på ting, og det fikk jeg gjøre offshore. Men så forstod jeg etter hvert at jeg ikke var så god på det – jeg er ikke en sånn «skrue og mutter»-ingeniør.»

Siden jobbet hun med alt fra gass-salg til scenarioplanlegging og U&P (utvikling og produksjon). Hun har vært bevisst på å gripe mulighetene når hun har fått dem, eller hun har følt at det var på tide å skifte beite.

«Det var en som trodde jeg var økonom en gang og da tenkte jeg «ojsann, kanskje på tide å skifte jobb, ellers blir jeg visst det», forteller Grethe.

Hun ble første kvinnelige produksjonsdirektør, skiftet så over til nedstrøm, så til oppstrøm og siden teknologi. Hun forklarer de stadige jobbskiftene på følgende måte:

«Jeg er en «lærefrik» – jeg elsker å lære nye ting og å bygge videre på det jeg allerede kan. I tillegg er jeg veldig nysgjerrig og liker å se hvordan ting henger sammen. Også liker jeg folk. Jeg tror det er de tingene som har drevet meg videre».

«Her i Petoro har jeg nå en kjempespennende jobb med å sikre at vi får ut de enorme gjenværende verdiene som ligger i de store modne feltene på norsk sokkel. Med Petoros spesielle posisjon som en stor rettighetshaver på norsk sokkel – og bare på norsk sokkel – har jeg fått en litt annen innfallsvinkel til mange av de feltene jeg jo kjenner veldig godt fra tidligere selskaper. Også det innebærer en form for spennende «ny» læring.»

Prioriterer døtrene
Det var ikke det at hun følte seg utlært i Statoil, men Hydro-fusjonen i 2007 var en god anledning til å ta gullklokka og gå. Da var jo CV-en allerede ferdigskrevet, og en internasjonal jobb i Shell fristet.

Siden hun hadde vært alenemamma mesteparten av døtrenes oppvekst hadde utenlandsopphold vært uaktuelt, og en jobb hvor hun kunne jobbe i hele Europa, men bo i Stavanger, var en kjempemulighet.

«Jeg hadde fire veldig fine år i Shell, men i et internasjonalt selskap med medarbeidere i syv land blir det veldig mye reising. Reising er litt som narkotika, man blir avhengig av det og finner stadig på nye unnskyldninger for å dra. Da en av jentene mine sa til meg at hun syntes jeg skulle ha en jobb hvor jeg var litt mindre sliten, tok jeg hintet. Jeg vil være mest mulig sammen med jentene mens de ennå bor hjemme – det er jo ikke mange årene igjen».

Og selv om direktørjobben i Petoro ikke akkurat er å trappe ned, kan hun tillate seg å skrive i kalenderen at reising er uaktuelt når jentene er der.

Rødstrømpe
Grethe har altså jobbet innen så og si hele verdikjeden i Statoil, vært blant annet Vice President i Shell, og er nå altså direktør for modne områder i statens eget oljeselskap, Petoro. Ingen kan benekte at hun har oppnådd mye karrieremessig.

Samtidig har hun hele tiden vært bevisst på at familielivet ikke skal «outsources», og har aldri hatt au-pair – selv ikke da hun fikk tvillinger. (I ettertid har hun tenkt at hun kanskje burde hatt det da – det var en travel tid, kan hun innrømme nå).

Hun har sittet i flere likestillingsutvalg i Statoil, og erkjenner at man blir «rødstrømpe» av å jobbe i petroleumsbransjen. Hun er opptatt av inkludering og mangfold, både med hensyn til kjønn og andre dimensjoner, som kompetanse og kulturell og etnisk bakgrunn. Samtidig mener hun det er viktig å se og akseptere at folk er forskjellige.

«Selv om jeg for egen del føler jeg har klart meg godt og fått så mange sjanser, betyr ikke det at alle kvinner har hatt det likt. Jeg har ingen tro på ting går seg til av seg selv over tid, slik mange ser ut til å mene. Jeg hører de samme uttalelsene om likestilling mellom kjønnene i dag som da jeg begynte å jobbe for 30 år siden. Heller ikke integrering av andre som i dag ikke er så aktive i yrkesliv og samfunn som de kunne ha vært, vil gjøre seg selv».

«Hvis ledere virkelig vil, går det an å få det til – det er kun spørsmål om ønsket er sterkt nok, sier hun, og trekker frem Harald Norvik (tidligere konsernsjef Statoil, journ. anm.) som et eksempel på en leder som var genuint opptatt av likestillingsspørsmål, og fikk til mye. »

Sosial
Grethe er et over gjennomsnittet sosialt vesen, både på jobb og privat. Hun stikker heller innom i kontordøra til kollegaene enn å sende mail. Når hun har fri går hun på trening, er sammen med døtrene de ukene de bor hos henne, og er sammen med venner når de ikke er hos henne.

Hun elsker å gå på konserter, kino eller utstillinger.

Når hun skal koble helt ut drar Grethe helst til hytta på fjellet, hvor hun kan se ut på naturen – det seg være snøen eller vannet, alt etter som.

«Det å være på fjellet og få den viddefølelsen er noe jeg har funnet tilbake til de siste årene. Jeg er ingen idrettskvinne, så jeg løper ikke langrenn, jeg går på ski. Jeg liker å gampe i vei på ski med stålkanter. Aller helst tur med pause hvor man sitter ned og sånn, det liker jeg.»

Også øver hun seg på å slå seg til ro med at ting er godt nok. Setter av tid til et glass vin, nyter stillheten, leser bok eller aviser – til og med gamle aviser – eller lytter til en Pod-cast av P2-programmer.

øver på å feire
«Jeg har alltid vært veldig skikkelig. Nå trener jeg på å feire. I stedet for å tenke på alt som skulle ha vært gjort, øver jeg meg på å feire det som er gjort. Jeg har laget meg ordtaket: Gi mer faen og drikk mer champagne. Eller: Count your blessings, er en annen måte å si det på», sier hun, og den hjertelige latteren gir seg til kjenne nok en gang.

Et av spørsmålene på journalistens blokk var hva som får henne til å le, men jeg innser at spørsmålet tydeligvis er overflødig. Eller vanskelig å svare kort på.

«Jeg er veldig ofte i godt humør, og synes det finnes morsomme ting i de fleste situasjoner. Jeg kan le av det meste.»

Elsker å reise
Grethe er også veldig glad i å reise i fritiden, og hun har allerede rukket å dra til Italia fire ganger siste året. To ganger i løpet av den siste måneden, faktisk.

«Hvor liker du best å reise?»

«Jeg liker å reise til veldig forskjellige steder. Yndlingsbyen min er Paris, men det stedet som har gjort mest inntrykk er Georgia. Jeg liker å reise til annerledes steder, til kulturer som er annerledes enn vår. Jeg suger til meg alt fra byggestil, væremåte og maten de spiser.»

«Så brunost og knekkebrød er ikke med i bagasjen?»

«He, he. Nei, aldri! Ikke engang til Georgia …».

Men selv om utferdstrangen er der i den grad at hun kunne tenkt seg flere langtidsferier, er det ingenting som slår Norge og Stavanger, særlig ikke når været er bra.

«Jeg har lyst til å si at jeg føler meg veldig heldig. Heldig som bor i Norge i dag. Heldig som jobber i Petoro, og heldig som har tre flotte barn», sier Grethe K. Moen.

Tidslinje:

1960 : Født i Bergen. Flytter til Narvik i 1962 og siden til Sande i Vestfold, hvor hun begynner på skole i 1967.

1970 : Familien flytter til Kirkenes, og videre til Lillehammer i 1973.

1978 : Begynner å studere ved NTNU i Trondheim. Flytter til Stavanger i 1982 og begynner å jobbe som prosessingeniør i Statoil.

1984 : Drar offshore som prosesstekniker, går siden videre til naturgass-salg og markedsføring i 1985.

1994 : Blir første kvinnelige produksjonsdirektør.

1997 : Blir tvillingmamma

1999-2007 : Har ulike jobber i Statoil. Først innen nedstrøm, siden «undersøkelse og produksjon», og til slutt i «teknologi og prosjekter».

2007 : Forlater Statoil etter 25 år og begynner å jobbe i Shell.

2011: Begynner i Petoro.