Skattesystemet må endres, Statoil må bli mindre dominerende, og hele norsk sokkel må åpnes for petroleumsvirksomhet. Dette mener petroleumsrådgiver Hans Henrik Ramm må til for å nå produksjonsprognosene.

Petroleumsrådgiver Hans Henrik Ramm mener skattesystemet må endres for sokkelen. (Foto: Lars Taraldsen)

I utgave 6 av Petromagasinet kan man blant annet lese mer om de større, strategiske utbyggingene på norsk sokkel i tiden som kommer.

Hans Henrik Ramm mener skattesystemet er tilpasset de store, solide prosjektene i Nordsjøen. Ikke resten av sokkelen. (Foto: Lars Taraldsen)

Denne artikkelen står på trykk i Petromagasinet , utgave 6, 2012.

Både Gudrun i Nordsjøen, med sitt høye trykk og høye temperatur, Skrugard/Havis i Barentshavet, uten eksisterende infrastruktur, Aasta Hansteen i Norskehavet, som er ultradypt og som i tillegg utløser ny infrastruktur for gass i Norskehavet, bør ifølge petroleumsrådgiver Hans Henrik Ramm ha andre skattevilkår enn for eksempel Johan Sverdrup.

Ikke godt nok for hele sokkelen
– Problemet med skattesystemet er at grunnprinsippene er utviklet med tanke på de store, solide feltene i Nordsjøen. Men det er ikke godt nok for hele sokkelen, der oppgavene nå varierer fra det helt enkle til det uhyre krevende og kompliserte. For eksempel, om man ser på Johan Sverdrup, så er det et digert felt, som egentlig ikke krever veldig mye ny teknologi; man kan bygge mye på allerede eksisterende erfaringer. Det vil få meget god lønnsomhet i dagens skattesystem, sier Ramm, og utdyper hvor problemene dukker opp.

– Problemet oppstår der det kreves mye innsats av organisasjon, teknologi, og ledelsesfunksjoner sett i forhold til de ressursene man får produsert. Et typisk eksempel er økt utvinning ut over det verdensrekordnivået vi allerede har i Norge. Hver ny prosent utvinningsgrad krever at man gjør mer forarbeid, borer mer krevende brønner, og utvikler mer ny teknologi. Et annet eksempel er de vulkanske områdene vest i Norskehavet, der det kan skjule seg enorme ressurser, men vi vet ikke noe sikkert, siden det hittil har vært nesten umulig å «se» gjennom basalten. Her har noen store selskaper engasjert seg, men det går langsomt, og det er opplagt at det må settes inn veldig store organisasjons- og kunnskapsressurser over lang tid før det kan gi resultater. Et tredje eksempel er Barentshavet nord, langt fra eksisterende infrastruktur, og med mange særegne utfordringer. Poenget er at oljeselskaper gjerne har bra med kapital, men begrensede organisasjonsressurser. Disse må settes inn der de gir best avkastning, enten det er i Norge eller i andre land. Når innsatsen av organisasjon blir stor sammenlignet med utbyttet, øker risikoen for at prosjekter i Norge taper, og for at samfunnsøkonomisk lønnsomme ressurser ikke blir funnet og utviklet, sier han.

Naturens milde gaver
Han innrømmer at det kan høres komplisert ut, men holder fast på at det egentlig er ganske lettfattelig.

– Resonnementet er egentlig ganske enkelt. Hvis du er en veldig dyktig programvareutvikler, vil du heller bruke tid og penger på å lage et program for en kunde som har stor nytte av det og kan betale godt. Du kan skape store verdier av kunnskap, med veldig lave finansielle investeringer. I oljeindustrien har vi en kombinasjon av store investeringer og stor innsats av kunnskap.

Forskjellen er at datautvikleren ikke er pålagt særskatt, og dermed spiller det skattemessig liten rolle om inntektene kommer fra kapitalutstyr eller kunnskapsinnsats. Men oljeindustrien betaler 50 prosent særskatt på toppen av 28 prosent landskatt. Særskatten er ment å gi staten en stor del av grunnrenten, såkalt «naturens milde gaver». Men når skattesystemet bare beskytter avkastningen fra finanskapitalen mot særskatt, og ikke verdiskapingen fra organisasjon og kunnskap, blir det vi kan kalle kunnskapsrenten også rammet av særskatt, sier han.

– Hvis vi vil at også krevende ressurser skal bli funnet og utviklet, må vi endre skattesystemet slik at kunnskapsrenten mest mulig bare blir beskattet med vanlig 28 prosent landskatt. Vi klarer aldri å beregne kunnskapsrenten nøyaktig, men den beste tilnærming er sannsynligvis å gi et fradrag mot særskatt som beregnes ut fra produsert volum, og differensieres ut fra objektive kriterier som vi vet har en tendens til å gjøre prosjektene mer krevende, slik som dypt vann, mangel på infrastruktur, og vanskelige reservoarer, kanskje også feltstørrelse. For eksempel: Mens Johan Sverdrup ikke nødvendigvis hadde fått noe særlig fradrag, kunne det stilt seg annerledes både når det gjelder Aasta Hansteen (som er på dypt vann, og krever ny infrastruktur), samt Skrugard/Havis som legger grunnlag for en ny petroleumsprovins, uten eksisterende infrastruktur, samt for Gudrun, som har høyt trykk og høy temperatur.

– Et samfunnsansvar
Nøyaktig hvordan man skal få på plass en slik løsning, er ikke Ramm helt sikker på. Spesielt fordi dette er et følsomt tema for oljeselskapene.

– Bruker vi litt kreativitet på dette, kan vi få et meget bedre system som vil gi staten større inntekter fordi samlet produksjon blir større. Hvis staten likevel ønsker å sikre seg gjennom innstramming av andre deler av skattesystemet, bør man heller ta litt mer fra toppen, i gode felt under høye oljepriser. Da tjener oljeselskapene uansett veldig bra. Men denne muligheten kan samtidig være noe av grunnen til at oljeselskapene ikke er så opptatt av å foreslå endringer. De tunge selskapene vil uansett leve godt fordi det er så stor etterspørsel etter deres tjenester over hele verden. å finne frem til en fornuftig justering av skattesystemet er derfor først og fremst et samfunnsansvar, sier han.

Men det er ikke bare skattesystemet som er en utfordring i tiden som kommer. Dersom både Oljedirektoratets og Regjeringens prognoser skal følges, er det en rekke grep som må til. Først og fremst mener Ramm at det må åpnes svært mange nye områder. Faktisk mener han at alt må åpnes.

– I prinsippet forutsetter både Oljedirektoratets og Regjeringens prognoser at hele norsk sokkel må åpnes for petroleumsvirksomhet, fra Skagerrak i sør, innom Lofoten og Vesterålen, til helt nord i Barentshavet, sier Hans Henrik Ramm.

Det synes han for så vidt også gir mening.

– Det skal selvfølgelig ikke skje i morgen, men jevnt og trutt over tid er vi nødt til å bevege oss i denne retningen. Dette forutsetter selvfølgelig at både teknologi og tiltak for miljø, sikkerhet og beredskap er på plass. Dette er noe som utvikler seg i takt med åpningsprosessene, men det kreves også mer kreativitet. Industrien må få forutsigbarhet for at også staten ønsker å bidra til å gjøre åpning av de ulike nye områdene mulig og forsvarlig.

– Må ha nye, store provinser
I tillegg mener Ramm at det i løpet av 20-25 år må gjøres fem eller seks funn i Johan Sverdrups størrelsesorden.

– Hvis vi regner med at Skrugard/Havis og Johan Sverdrup er på middelanslagene, og at de er i produksjon fra 2020, vil de kunne holde det samlede produksjonsnivået oppe i et par år. Med nye funn inkludert, vil de kunne oppfylle Oljedirektoratets produksjonsprognose i kanskje fire-fem år til. Produksjonen vil fortsatt falle, men fallet forskyves omkring tre eller fire år. Skal vi komme helt frem til ODs prognose, bør vi finne og bygge ut for eksempel fem-seks nye provinser av samme størrelsesorden over de neste 20-25 årene, og gjøre flere funn i kjente provinser, sier Ramm.

Han mener det vil være mer utfordrende å oppfylle Regjeringens mål.

– Om man skal nå Regjeringens mål, er det en del flere ting som må til. Blant annet må vi ha en voldsom innsats for økt utvinning. Vi må også gjøre funn i delelinjeområdet i Barentshavet og gjerne også rundt Jan Mayen. Disse områdene er ikke med i ODs prognoser, sier han.

Han tror likevel ikke det vil være umulig.

Statoil er kongen på haugen
– Det viktigste er å åpne nye områder. Det andre som må til, er et større mangfold. Oppgavene som står foran oss er så store at vi trenger mye mer høykvalifisert organisasjonskapasitet. Statoil gjør en utmerket jobb, men må fokusere på de viktigste prosjektene i inn- og utland, og kan ikke lenger forventes å gjøre størsteparten av alle jobbene, fra leting til økt utvinning. Sånn det er nå, er Statoil kongen på haugen som områdeoperatør for størstedelen av det aktive arealet, og er alt for dominerende. Hovedunntaket er ConocoPhillips i Ekofisk-området, ellers har andre selskaper bare spredte operatørskap, sier Ramm.

Han mener det er trist at ExxonMobil ikke har blitt nyttiggjort på sokkelen.

– Vi ser ut fra ConocoPhillips eksempel at det å være operatør for større eksisterende områder gir langt bedre forutsetninger for å bygge kunnskap og organisasjon i Norge, og ut fra dette engasjere seg i nye oppgaver. Også Eni er godt inspirert ut fra posisjonen på Goliat. Ellers har store internasjonale selskaper vært tilbakeholdne. Det er viktig at vi legger til rette for at disse kan ta vesentlig større oppgaver. At vi for eksempel ikke har klart å nyttiggjøre oss mer av ExxonMobils enorme ressurser er sørgelig. Nå ser det ut som om flere majors vil søke i 22. konsesjonsrunde, så vi får håpe at det gir resultater. Det vil også være gunstig om vi får majors engasjert i delelinjeområdet, og om det kan gjøres åpninger der hvor det allerede er aktivitet, sier han, og understreker samtidig viktigheten av de små selskapene.

– De mindre selskapene er uhyre viktige for aktiv og kreativ leting, men kan ikke på lenge ennå konkurrere med Statoil og majors om å løfte store og krevende utbyggings- og driftsoppgaver. Et viktig poeng er at vi må utnytte ressurser vi ikke allerede har i Norge, sier Ramm.

Artikkelen er publisert i Petromagasinets utgave 6 2012.