Havområdene rundt Svalbard hadde ikke vært så omstridte hvis ikke norske diplomater hadde bedt så mange andre land om å mene noe om rettsforholdene rundt Svalbard.,NTB

Dette er en av konklusjonen Torbjørn Pedersen drar i sin doktorgradsavhandling i statsvitenskap om norsk Svalbard-diplomati. I avhandlingen «Conflict and order in Svalbard Waters», argumenterer han for at den norske nordområdepolitikken på enkelte områder virker mot sin hensikt.

Samtaler
Den tidligere redaktøren av Svalbardposten har forsket på hvordan ulike krefter fremmer konflikt eller bidrar til orden i havområdene utenfor Svalbard. Han har studert samspillet mellom folkerett og internasjonal politikk og samspillet mellom norsk utenrikspolitikk og internasjonale rammebetingelser.

Ett sentralt ledd i regjeringens nordområdesatsing har vært de bilaterale konsultasjonene med land som Tyskland, Canada, Frankrike og USA. Ifølge Torbjørn Pedersen har denne dialogen langt fra skapt ro og oppslutning om det norske synet.

– I stedet for å skape internasjonal ro og oppslutning om Norges Svalbard-syn, blir de bilaterale konsultasjonene en anledning for andre til å lete etter – og finne – interessemotsetninger. Vi har sett mange eksempler på dette, fra 1970-tallet og helt fram til i dag, sier Torbjørn Pedersen.

Blir utfordret
Han peker imidlertid på at både folkeretten og tiden arbeider i det offisielle Norges favør. Norsk jurisdiksjon i fiskevernsonen og kontinentalsokkelen rundt Svalbard blir stadig befestet og konsolidert. Det blir mer og mer vanskelig å utfordre norsk myndighet i disse områdene.

– Men Norge vil fortsatt bli utfordret i spørsmålet om Svalbardtraktaten gjelder her, påpeker han. Hvis den gjelder, vil Norge fortsatt måtte behandle traktatspartenes borgere likt også utenfor Svalbards territorialfarvann, og Norges adgang til å beskatte fremtidig petroleumsaktivitet vil være sterkt begrenset, sier Pedersen.