Teknologi og farskap

Mens debatten raser om havområdene rundt Lofoten og Vesterålen skal åpnes for olje- og gassvirksomhet eller ei, tar norsk leverandørindustri stadig større markedsandeler i det globale markedet.

Hvorfor nevner vi disse to sakene i samme setning? Henger de sammen?

Norsk leverandørindustri eksporterte i 2012 for anslagsvis 182 milliarder kroner, viser Menons 2012-rapport. Dette kan ifølge Menon forklares med at en stadig
økende andel av verdens petroleumsaktivitet flyttes offshore og at ”norske selskaper regnes for å ha ledende teknologi, kompetanse og erfaring på en rekke
områder.” Videre sier Menon at ”kompetansen og teknologien er utviklet gjennom krevende operasjoner på norsk sokkel,” og at ”utvinning på norsk sokkel har i mange tilfeller krevd innovasjon, og det er nettopp denne innovasjonen som nå legger grunnlaget for norske selskapers konkurransekraft.”

Nå utvinnes det olje og gass i både værharde og dype havområder også andre steder i verden, så hvorfor har akkurat norsk leverandørindustri klart å snike seg et lite hestehode foran? Hva er det som skiller akkurat oss fra røkla? Svaret er ”miljøkrav.”

Gode geologiske prospekter, kombinert med stabile politiske forhold og forutsigbare rammevilkår, har gjort utvinning på norsk sokkel så attraktivt i et global perspektiv, at aktørene har vært villige til å ta den ekstrakostnaden de strenge miljøkravene har medført. Dermed har leverandørindustrien hatt muligheten til å utvikle utvinningsteknologi som riktignok kostet mer der og da enn teknologi med samme utvinningskapasitet ville gjort andre steder i verden, men som samtidig har flyttet lista et lite stykke opp. Siden dette har vært et fast rammevilkår, har norsk teknologiutvikling hele tiden måttet legge lista høyere, og dermed har forspranget til de globale konkurrentene økt.

Etter hvert som teknologien har blitt videreutviklet og kommersialisert, har også prisen gått ned, og dermed har de norske leverandørene havnet i en situasjon hvor deres produkter er like gode som konkurrentenes på produksjon, bedre på miljø og sikkerhet, og til en pris som er konkurransedyktig.

Og dermed er vi tilbake ved Lofoten og Vesterålen: Som ved åpningen nord for 62. breddegrad og ved åpningen av Barentshavet, har vi en situasjon hvor miljøorganisasjonene argumenterer mot åpning, mens industrien argumenterer for. Kompromisset har hver gang så langt blitt en delvis åpning, hvor de til enhver tid sittende regjeringene har gjort åpningene litt mer spiselige for miljøorganisasjonene gjennom å stille stadig strengere miljøkrav. Som igjen gjør norsk leverandørindustri mer konkurransedyktig globalt…

Norsk leverandørindustris suksess er et ektefødt barn av industriens eget, harde arbeid, men miljøbevegelsen skal ha ros for jobben de har gjort med å dekorere fødestua.