The art of war

Ilandføringen til Veidnes er bra for både Nordkapp kommune, Finnmark og for landsdelen. Utenom de umiddelbare ringvirkningene i form av arbeidsplasser og økt skatteinngang, kommer også annen økonomisk aktivitet som følge av det kornet Statoil nå sår. Dette er en hardt tiltrengt vitamininnsprøytning i et fylke som ikke mangler utfordringer og mangler goder vi lengre sør tar for gitt: Fylket har dårlig utbygd infrastruktur som veier, flyplasser og stabil strømforsyning for eventuell industri; to sykehus betjener et landområde større enn Danmark; og det finnes ingen grunnkapital i form av nedarvet eiendom, siden tyske tropper brant alt da de trakk seg ut i 1945, bare for å nevne noe. Men Finnmarkingen har aldri gitt opp! Og heldigvis for landsdelen; det har ikke Statoil heller.

Når Skrugard-partnerne nå sender oljen til land, kan det bli det endelige vendepunktet for Finnmark – samtidig som trekket kan bli avgjørende for kampen om åpning av Lofoten og Vesterålen:

Omlasting av olje ved kai innebærer en betydelig mindre miljørisiko enn omlasting til havs. Nå driver norsk oljeindustri etter de tryggeste normene i verden, men uhell kan skje, så dette er tryggere.

Når SVs Audun Lysbakken og andre ikke når fram med sine skremmescenarioer, er neste argument at ”oljeboring vil gi få lokale ringvirkninger. Goliat gav f.eks 0,36 % av oppdragene til det regionale Nordnorske næringslivet.” Dette kan settes på konto for manglende visjoner hos Lysbakken, som tror at fordi regionen ikke allerede hadde et etablert, konkurransedyktig leverandørmiljø da kontraktene ble tildelt, vil de aldri kunne få det heller.

Skrugard/Havis ilandføringen vil gi ringvirkninger som en gang for alle slår i hjel denne type argumentasjon – og Statoil setter dermed seg selv i en posisjon som gjør suksess mulig.