Tre rette, og en vrang

Videre kom det en endring i avskrivningsreglene: Petroleumsproduserende selskaper har et ekstrafradrag i særskattegrunnlaget for petroleumsskatten; de kunne avskrive 7,5 prosent av investeringens kostpris årlig i fire år fra og med det året investeringen er foretatt, tilsammen 30 prosent av utbyggingskostnaden – i tillegg til de 78 prosentene man kan trekke fra på de årlige utgiftene. Regjeringen setter nå ned satsen fra 7,5 prosent til 5,5 prosent. Den samlede friinntekten reduseres dermed fra 30 prosent til 22 prosent. Endringen gjelder fra og med 5. mai i år, men rammer ikke prosjekter hvor plan for utbygging og drift (PUD) eller plan for anlegg og drift (PAD) allerede er innlevert, eller hvor søknad om avvik fra PUD/PAD er innlevert.

Samlet anslås Regjeringens forslag å gi en skatteøkning på i størrelsesorden 70 milliarder kroner målt som nåverdi over perioden 2013-2050.

LES OGSÅ:

– En del feltutbygginger kan leve farlig

Norsk Olje og Gass (NOG), interesseorganisasjonen for oljeselskapene og de største kontraktørene, flagget umiddelbart at man var overrasket over timingen, og bekymret for hvordan endringen vil slå ut for norsk sokkels konkurransekraft og for at kostnadsøkningen ville gå utover marginale- og IOR (Increased Oil Recovery – økt utvinning) –prosjekter. Uttalelsen var som forventet; det er tross alt en viktig del av organisasjonens jobb å sikre oljeselskapene best mulige vilkår.

Men hvor overraskende er egentlig timingen?

Aktvitetsnivået på norsk sokkel er inne i en periode hvor hvert år er en ”all time high” hva investeringer og driftsutgifter angår, en trend som etter alle solemerker vil holde seg langt inn i neste tiår. Det har de siste årene vært gjort flere store funn, nye letemodeller har blåst nytt liv i Nordsjøen og for alvor åpnet Barentshavet vest som en ny petroleumsprovins, mens åpningen av Barentshavet sørøst gir grunn til optimisme. Norsk sokkel har ikke vært mer attraktiv og internasjonalt konkurransedyktig siden Tampen-eventyret var på sitt mest spennende tidlig på 80-tallet. Fra det perspektivet kunne timingen ikke vært bedre.

Regjeringen begrunner endringen i satsen for friinntektene (avskrivingene de første fire år) med at oljeselskapene dermed ”bærer en større del av kostnadene ved investeringene selv. Mer av risikoen for overskridelser legges på selskapene. Det vil bidra til økt kostnadsbevissthet.”

Petroleumsskattesystemet har virket slik at selskaper i skatteposisjon, altså selskaper som har en petroleumsproduksjon på norsk sokkel, har kunnet trekke fra 78 prosent av utbyggingsutgiftene, i tillegg til avskrivningene de første fire årene. Så selv om selskapene har forskuttert utbyggingsutgiftene, har over 90 prosent av kostnadene likevel havnet hos staten. Ser man på overskridelser på utbyggingsprosjekter de siste årene, og med klimaks i Yme-skandalen bare måneder unna, bør ingen være overrasket over at Regjeringen nå tar grep for å flytte litt mer av risikoen tilbake til utbyggerne. Norsk olje og gass har rett i at terskelen blir høyere for å gå i gang med marginale prosjekter, men om et prosjekt er så lite robust at det ikke tåler en økning på åtte prosent av investeringskostnadene fordelt over feltets levetid, er det ikke sikkert det bør igangsettes.

Endringen i avskrivningsreglene gir muligens også at lengre prosjekteringsfase, hvilket heller ikke trenger være en ulykke for norsk sokkel anno 2013. Det høye aktivitetsnivået har skapt knapphet på ressurser; selskapene slåss om de gode hodene og driver lønnspiralen oppover, og stadig flere prosjekter settes til utlandet – med kapasitetsproblemer og høye kostnader i Norge som begrunnelse. Lengre prosjekteringstid demper tempoet litt og da kan den norske leverandørindustrien, som for øvrig nyter godt av skatteendringen, bli mer konkurransedyktig i kampen om oppdrag på egen sokkel.

Når det gjelder IOR-argumentet, har Norsk olje og gass et svært godt poeng. Her kan endringen i avskrivningsreglene kan bli et hinder. Nå kan lavere tempo på sokkelen etter hvert ha en gunstig effekt på prisene, men for IOR-prosjektene på eksisterende felt er det ofte tidskritisk å komme i gang. Ellers har Oljedirektoratet flere ganger, blant annet i Petromagasinet nr 5, 2012, tatt til orde for at IOR-tiltak i større grad skal inn i PUD, og at prosjektene skal ta høyde for kommende tiltak. Også her kan de nye avskrivningsreglene bli et hinder, da de kan virke som et incentiv for selskapene til å utsette hele IOR-kostnaden, for å holde kostnadene i den mest kapitalintensive fasen nede.

Regjeringens nye skatteregime har mye godt for seg, og selv om det kommer på toppen av relativt nye endringer i CO2 avgifter og transporttariffer, er de neppe egnet til å skremme de beste, internasjonale aktørene bort fra sokkelen. Men til tross for nye, store funn, har vi mest å hente på å få mest mulig ut av de eksisterende feltene, så her må man snarest mulig finne løsninger som varetar hensynet til investeringene i økt utvinning. Det er ikke sexy, og ikke mye å score poeng på i et valgår, men av hensynet til Norges viktigste industri bør man ta det ansvaret.