Hvem er de egentlige vinnerne i de nye ISO-kontraktene?

Leserinnlegg: Stian Gabrielsen , Corrosion Solutions Norway

Media har i 2016 og 2017 meldt om jubel hos ISO-selskapene for tildelinger av kontrakter med så lang varighet som 13-15 år. Om disse kontraktene har det vært brukt ord som forutsigbarhet, langsiktighet og det å sikre stabile arbeidsforhold i positive vendinger. Dette er flotte ord, og for utenforstående høres det nesten ut som både leverandør og operatør går en skyfri framtid i møte.

Men, er det virkelig sånn at disse kontraktene er utelukkende positivt for alle parter?

Vil operatørene virkelig få mer ut av vedlikeholdsbudsjettene i form av flere kvadratmeter malt og høyere kvalitet på tjenestene?

Vil leverandørene tilby tjenestene sine bedre, raskere og billigere, samtidig som det blir mer penger igjen på bunnlinjen?

Selv er jeg begrenset optimist på vegne av både operatør- og leverandørsiden.

På den ene siden sitter leverandøren. Lettet for å vinne en kontrakt med rekordlang varighet, men trolig også med et snev av usikkerhet. Helt klart motivert for å ta fatt på arbeidsoppgavene, men allikevel en frykt for hvordan de skal få endene til å møtes. Til syvende og sist handler dette om det evige spørsmålet; Hvordan skal vi sikre høyest mulig inntjening med lavest mulig kostnadsnivå. Et marginalt regnestykke sett i et historisk perspektiv, og det blir ikke lystigere av at aktivitetsnivået i stor grad styres av eksterne faktorer som igjen er prisgitt det globale bildet på økonomi og oljepris.

På den andre siden av bordet sitter oppdragsgiveren, som naturlig nok ønsker å tilby gode rammevilkår for å sørge for motiverte og sikkerhetsorienterte leverandører. I motytelse forventes topp kvalitet, som helst blir levert litt raskere og rimeligere enn konkurrentene. Det var jo på disse betingelsene i kontrakten ble inngått.

Så kommer jo spørsmålet, vil tjenestene leveres raskere, billigere og bedre? Kan operatøren forvente en progresjon på leveransen? En progresjon som står i stil til utvikling av samfunnet generelt? Jeg mener dette er et forsømt tema, som tilsynelatende ikke vektlegges nok i denne type langvarige kontrakter. Eksakt hvordan de nye kontraktene er utformet for å drive innovasjon, nytenkning og å skape framgang vet bare de involverte partene. Men basert på samtaler med både operatørleddet og leverandørene, så har undertegnede fått et visst innblikk i mekanismene. Det skal være rom i kontraktene for å introdusere nye produkter og tjenester, men hva er poenget med det, sett fra leverandøren sin side.

Hvorfor ta risiko og kostnad med noe ukjent når vi bruker velkjente metoder som har virket i flere tiår?

Som et eksempel kan en ta utgangspunkt i noe så enkelt og forståelig som maling av overflater. De fleste i industrien er kjent med denne arbeidsprosessen, en arbeidsprosess som har vært tilnærmet lik de siste 30 årene. I korte trekk betyr dette at en overflate rengjøres ved hjelp av sandblåsing, for så å males med et antall strøk tilsvarende malingsprodusentenes anbefaling. I tillegg kommer selvfølgelig andre operasjoner slik som bygging av stillas, maskering og tildekking, avfallshåndtering av blåsemedium, tørketid på maling, hensyn til arbeid med støyende utstyr, med mer.

Dette er en allment akseptert metode som har vært tilnærmet identisk så langt tilbake som undertegnede kan huske. Ja, det har kommet nye typer sand til sandblåsingen, og ja det har kommet noen nye og mer miljøvennlige malingstyper. Men metodene som brukes er fortsatt fra steinalderen.

For å understreke steinalderbegrepet: Hvordan så mobiltelefonen ut for 30 år siden? Om de første ‘’bærbare’’ versjonene fra Motorola var kommet husker jeg ikke, men de var i alle fall ikke allemannseie. I dag har alle en mobiltelefon. Vi ser leverandører som Samsung og Apple kriger om å sitte i førersetet på nyutvinninger. Telefoner er i ferd med å bli fullkomne multimediedingser som i tillegg kan løse dagligdagse gjøremål som å betale regninger, starte varmeapparatet i bilen, og de er etter sigende snart er kapable til å erstatte laptopen vi har vært så glad i de siste 15 årene. Hvordan telefonen er om 13-15 år er nesten umulig å forutse, for utviklingen er et race om å være først og best. Knallhard konkurranse skaper innovasjon og framgang.

Og så har vi har bilindustrien. Utviklingen har vært rivende siden min Ford Escort fra tidlig 80-tallet og fram til dagens hybrider- og elbiler som er fullspekket av elektronikk og sikkerhetssystemer. Bilene i dag er både tryggere, mer driftssikre, mer komfortable og mye mer energieffektive enn for 30 år siden. Noen som tør spå hvordan en bil ser ut om 13-15 år? Det eneste som er sikkert, er at bilen vil bli mye bedre på både sikkerhet og energieffektivitet.

Og hvordan vil så teknologien og metodevalget innenfor overflatevedlikeholdet på norsk sokkel være om 13-15 år? Dessverre vil det overraske meg om noe som helst endrer seg fra i dag, eller for 30 år siden for den saks skyld. Jeg vil anta at det blir nok en ørkenvandring på teknologifronten, hvor rustrenninger på hver eneste flens, ventil og brakett fortsatt er hverdagen, selv bare måneder etter siste vedlikeholdsintervall.

Og hvem er så tjent med de langvarige kontraktene?

I hvert fall ikke operatøren som potensielt går glipp av metoder og teknologi som kan effektivisere og forbedre.

Vedlikeholdsleverandørene? Tja, så lenge de er fornøyd med forutsigbarheten og de lave marginer som disse kontraktene har gitt historisk sett, så trenger de hverken anstrenge seg for å ta i bruk nye metoder utenfra eller å sette av mye penger på R&D- budsjettet neste år heller.