Oljepolitikk – følelser eller fakta?
Direktør i Petro Arctic, Kjell Giæver. (Foto: Petro Arctic)
Publisert 4. desember 2016
Arbeiderpartiet i Nord-Norge er splittet i synet på oljeleiting utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. AUF og tidligere AUF-er har ledet an innad i Arbeiderpartiet og vunnet frem i flere kommunelag og fylkeslag. Kronikk av direktør i Petro Arctic, Kjell Giæver.
AUF har ikke bare fredning LoVeSe som kampsak, men også at deler av Barentshavet skal fredes, men det stopper ikke der. Sitert fra deres 10 viktigste saker – «Norge skal bli både økonomisk og energimessig uavhengig av petroleum innen 2035, og avslutte utvinning av olje innen samme år».
Det er derfor betimelig å minne om Arbeiderpartiet`s stolte historie innen industripolitikk, arbeidslinja og ikke minst som arkitekt av velferdsstaten Norge. Arbeideren og ikke minst industriarbeidern er selve symbolet på Arbeiderpariet.
Einar Gerhardsen startet også sin politiske karriere som leder i AUF, men med helt andre kampsaker en deler av dagens Arbeiderparti og AUF sine viktigste saker. Gerhardsen er blitt kalt velferdsstatens far. Han stod i spissen for Norge i en periode med sterk økonomisk vekst, økende velstand for folk flest og grunnleggende sosialpolitiske reformer. Den materielle velferden stod alltid i sentrum for Gerhardsen, som selv i sin oppvekst var blitt preget av mangel på mat og klær.
For 50 år siden var Norge ikke et velferdsland som vi alle kjenner oss igjen i dag. Vi var et gjennomsnittsland i Europa hvor vår økonomi og velferd utviklet seg i takt med våre naboland. Inntekt, levealder og arbeidsledighet var som et gjennomsnitt av Europas befolkning.
Siden 70 tallet har petroleumsnæringen vært et fundament i norsk økonomi. Den har brakt med seg vekst i så vel privat som offentlig sektor. Den har også vært sterkt bidragsytende i finansieringen av velferdsstaten.
Private arbeidsplasser og en robust offentlig sektor bidrar i dag til et sterkt arbeidsmarked og stimulerer til fremtidstro og optimisme.
Offentlig sektor i Norge gir arbeid til om lag 800 000 personer. Beregningene viser at det i 2030 vil jobbe drøyt én million arbeidstagere i offentlig sektor – nær 200 000 flere enn i dag. I deler av Nord-Norge jobber ca. 40-45 % av de sysselsatte i offentlig sektor.
I 2016 er vi verdensmestre i levestandard, dette vil ikke fortsette uten at vi fortsatt tar i bruk våre naturressurser til verdiskaping i hele Norge. Olje, gass, vannkraft, sjømat, mineraler, skog, landbruk og marine ressurser er alle framtidsnæringer for hele Norge.
Norges viktigste næring uten sidestykke når det kommer til nasjonal verdiskaping er petroleumsnæringen, en av få næringer hvor staten på samme måte som med vannkraften har nasjonal styring og kontroll.
Oljefondet som i dag har en verdi av på ca. 7350 milliarder kroner, vil i flere 10 år være en buffer for statsfinansene. I dag brukes kun deler av avkastningen på fondet. Dermed vil fondet også komme fremtidige generasjoner til gode. Om noen år vil avkastningen utgjøre så mye at om lag 15-20 % av velferdsstaten Norge kan finansieres av avkastningen på oljefondet.
FN Human Development Report 2015 som måler hvilket land som har best levestandard innen helse, utdanning og personlig økonomi er Norge på 1 plass av 187 land. Denne plasseringen ønsker vi vel alle å beholde også inn i fremtiden?
Store deler av Europa har i mange år etter finanskrisen opplevd sterk økonomisk uro, økt arbeidsledighet og press på velferdsordninger som sykepenger og pensjoner. Norge er annerledes landet. Gjennom vår forvaltning av nasjonens petroleumsressurser har vi skapt et av verdens rikeste land, og verdens beste land å bo i også i vanskelig tider.
Vi har den blant den laveste arbeidsledigheten i Europa på tross av rekordhøy ledighet i disse dager med våre 4,5 % ledige. Til sammenligning er det ca. 10 % ledighet i EU. Ungdomsledigheten i enkelt land er på 50 %, og gjennomsnitt i EU på ca 20 prosent.
Norge må fortsette i sin rolle som ledende nasjon for internasjonale miljøstandarder for å produsere og utnytte disse ressursene med minst mulig negativt fotavtrykk.
Kompetanse og tilgang på utdanning er derfor av stor betydning for framtidige generasjoner. At Norge er blant de landene i verden som har best tilgjengelighet til høyere utdanninger er ingen selvfølge, sikre skatteinntekter til staten er første forutsetting for å videreføre dette.
I 2011 ble det gjort et stort oljefunn i Nordsjøen hvor det ble påvist enorme mengder olje. Dette feltet har fått navn etter politikeren og parlamentarismens far Johan Sverdrup. Sverdrup kom fra en jordbruksfamilie, og som fra jordbruket til dagens forvaltning av velferdsstaten, gjelder det at man høster som man sår. Funnet av Johan Castberg i Barentshavet er et annet godt eksempel på en slik måte å tenke på. Oljeselskapene har lett i Barentshavet i 25 år. Snøhvit fant man i 1984, og man fant Goliat i 2000. Snøhvit tok 23 år fra funn til drift, og Goliat kom i drift i fra 2016 altså 16 år etter funn. Det tar lang tid fra man sår til man høster.
Slike perspektiver om inntekter til velferd som ligger mange år fram i tid, krever politikere som tenker langsiktig og forutsigbart.
Olje og gass reservene i Norge reduseres kraftig, og gjennom dette inntektene til staten som er med på å finansiere vår velferd. Havområdene utenfor Nord-Norge er helt avgjørende for å opprettholde produksjonen og verdiskaping fra norsk sokkel.
Konsekvensutredning er en norsk forvaltningstradisjon av naturressurser (både fiskeri og petroleum) og skal gi et komplett bilde av muligheter og utfordringer ved en evt oljevirksomhet i nye områder – et faktagrunnlag som politikerne kan fatte sin beslutninger ut fra.
Menneskeskapte klimaendringer er en av våre største utfordringer. Bruk av kull, olje og gass er en av de største kildene til utslipp av klimagasser, samtidig øker verdens energietterspørsel i takt med befolkningsvekst og høyere levestandard. Olje og gass kommer til å være en del av vår energi og råstoffkilde i all framtid, hvor stor andel kan ingen vite med sikkerhet i dag. Det som iallefall er sikkert er at Norge må fortsette i sin rolle som ledende nasjon for internasjonale miljøstandarder for å produsere og utnytte disse ressursene med minst mulig negativt fotavtrykk.
Vi mener derfor at det siste land i verden som skal slutte med olje og gassproduksjon bør være Norge.
Pioneren Jens Evensen var nok en av de få som på 60-tallet ante hvilke muligheter og rikdom som våre naturressurser kunne gi oss, og våre etterkommere i framtidige generasjoner. Han dro i 1947 til USA for videre utdannelse, og begynte på Harvard, et internasjonalt miljø der han ble kjent med personer fra oljebransjen. Dette tente Evensens interesse for oljeforekomster og hans overbevisning om at disse rikdommene måtte sikres for å komme folket og senere generasjoner til gode.
I 2016 er Norge blitt verdens beste land å bo i. Dette er fakta!
Nyhetsbrev fra Petro.no