Bakgrunnsartikkel av John Økland, journalist i petro.no
«18 rigger i opplag – riggbransjen venter svært krevende 2018»
Skrev Aftenbladet denne uken.
«Nå er vi midt i et riggrush».
Skrev petro.no like før jul.
Forvirret? Det er i så fall fullt forståelig.
Her er et forsøk på å forklare det åpenbare avviket i oppfatningen av virkeligheten.
Sultefórede riggselskaper fikk verdifullt påfyll i ordrebøkene sine de siste ukene av fjoråret. En rekke riggkontrakter ble delt ut. Vi valgte å kalle det et rush av kontrakter. Og står inne for det.
Samtidig snakkes det, med rette, om fortsatt riggkrise og knalltøffe år i 2018 og 2019.
Riggmarkedet er et resultat av tilbud og etterspørsel. Når det parallelt snakkes om krise og rush, så skyldes det hovedsakelig en forskjell i oppfattelsen av tilbudet.
Hvis vi forutsetter at markedet skal tilbake til 2014-nivå og at alle riggene som ligger uvirksomme langs kysten skal ut av opplag og tilbake i drift, så vil denne krisen vare lenge. For dit kommer vi neppe. Noensinne.
Sannheten er at de mange av disse riggene allerede er ute av markedet og trolig aldri vil bore på norsk sokkel igjen. Kostnaden med å få dem tilbake blir rett og slett for høy.
På rekke og rad ble kontraktene på Yme, Fenja og Snorre delt ut like før nyttår. I tillegg fikk Odfjell Drilling sin første jobb i rigg-alliansen med Aker BP.
Les mer om disse:
Repsol bygger ut Yme, leier Maersk Inspirer i ti år
West Phoenix får riggkontrakt på Fenja
Transocean Spitsbergen vinner riggkontrakten på Snorre Expansion
Deepsea Stavanger lander kontrakt verdt 882 millioner
Dette innebærer at en del av kapasiteten i markedet er tatt, men langt fra alt. De neste månedene kan riggselskapene fortsatt kjempe om en pen rekke med kontrakter.
På norsk sokkel ventes det tildeling av riggkontrakten på Nova, tidligere Skarfjell. Oppstart av borejobben vil være høsten 2019, men sannsynligvis vil tildeling skje i forbindelse med innlevering av PUD om noen måneder. Riggkontrakten kan bli på nesten et år, med oppstart neste høst. Det skal også ligge en rekke opsjoner på toppen av dette. Gitt at alt blir tatt, kan denne kontrakten bli rundt 600 dager.
Aktuelle rigger til denne jobben kan være opp til 10 stykker, men det vil være naturlig å se mot rigger som går av kontrakt i tiden rett før. Da kan det ligge muligheter for rigger som COSLPioneer, Deepsea Atlantic eller Transocean Barents. For å nevne noen få.
Nummer to og tre på listen over kontrakter er det Statoil som skal tildele. Som petro.no har skrevet tidligere, jobber de med å tildele to rammeavtaler på norsk sokkel. Begge vil trolig bli for minst seks brønner, men den ene av dem kan bli opp mot det dobbelte. Det innebærer sannsynligvis en lengde fra et halvt år til 600 dager. Oppstart på disse avtalene kan bli i år.
Her er det mange om beinet. Mange av de varme riggene som går av kontrakt før oppstart, har opsjoner som gjøre dem utilgjengelige gitt at disse blir utøvd. Men jeg blir ikke overrasket om Odfjell Drilling får den ene av disse. Både Deepsea Bergen og Deepsea Atlantic er rigger Statoil liker godt. Sistnevnte har også boret så effektivt på Johan Sverdrup at en den er naturlig favoritt her. Selv om nåværende avtale strekker seg langt inni 2019.
Den andre kan jo tenkes å gå til West Phoenix eller en COSL-rigg. Førstnevnte er ledig og skal leies ut til VNG, men først i 2020. COSL Drilling Europe har solgt COSLProspector inn mot norsk sokkel en tid og kanskje de lykkes denne gang? Eller kanskje Scarabeo 8 kommer inn fra siden?
I tillegg til disse er det flere jobber i emning. Total trenger rigg til Haltenbanken, trolig fra i sommer. En brønn, cirka 80 dager. Faroe to brønner på Rugne/Brasse nord. Wellesley kan ha riggjobb i ermet også. Her er det snakk om tre brønner fra i sommer. MOL har også vært i en forberedende fase for en brønn i år. Det er også flere andre letekampanjer som kan trenge rigg. Noen ganske sannsynlig, andre mer i det blå.
Dette var på norsk side. Men riggene som er i operasjon i Norge kan fint seile til UK. Der er det tradisjonelt travelt om sommeren – så også i år. Akkurat nå er det et behov for 10 til 12 rigger på norsk og britisk side, ifølge en oppdatering fra Carnegie.
Dette inkluderer 9 kontrakter med oppstart frem mot sommeren på britisk side.
Med et behov for 10-12 rigger og en tilbudsside på 14 varme rigger, så er enkelt å se at det fort kan bli trangt i døren.
Men før vi konkluderer med at det blir ny boom i rigg, må vi huske på to viktige punkter;
- Hvem kjemper egentlig om disse kontraktene?
- Hvilken dagrate kan man regne med å få?
Det vil være de varme riggene som går først. Dermed vil de fleste av de 19 ledige riggene nå få det knalltøft med å vinne kontrakter.
Med en reaktiveringstid på opp mot seks måneder vil bare mannskapskosten ligge mellom 10 og 20 millioner dollar – i tillegg må man regne med at man har andre oppstartskostnader avhengig av hvor lenge riggen har ligget i opplag. Dette kan være beløp i størrelsesorden 5 milioner dollar og oppover. Totalt gir dette en reaktiversingskost på mellom 15-25 millioner dollar. Det vil si at på en 1-årskontrakt vil kunne få et påslag på mellom 40.000 og 70.000 dollar dagen for å kompensere for reaktiveringen.
Så lenge reaktiveringen må bakes inn i raten, prises man naturlig ut. Ikke noe «riggrush» for de kalde riggene, altså.
Vi er fortsatt langt unna de nivåene vi så på det beste i riggmarkedet. Rater på 500.000 dollar virker som et lysår unna.
De siste avtalene i Norge viser dette.
I snitt blir dette halv pris av de magiske 500.000 dollarene mange opererte med tidligere. Gitt en operasjonskost på rundt 120.000-140.000 dollar, holdes riggen greit i gang. Utover dette skal man betjene gjeld, vedlikehold og helst investere i nytt utstyr. Det blir det lite rom for i dagens marked.
Man kan gjerne kalle det riggrush, men økonomien til riggselskapene vil være anstrengt i flere år.
En mer balansert forklaring vil være at; ja, det kommer en god del kontrakter nå før sommeren. Men de er ikke oppnåelige for alle og prisen er presset til et minimum.
For det er det alt handler om nå; å holde riggene i aktivitet.