Verdiskaping – for hvem?

Kommentar: Veidnes-debatten vil tvinge frem et svar på hva Statoil prioriterer høyest av egne interesser og verdiskaping i samfunnet, mener redaktør Bjørn Tore Bjørsvik.

Kommentaren er også publisert i Petromagasinet , utgave 5, 2013.

Optimismen er på topp ett år etter at Statoils Drift Nord etablerte seg i Harstad, og i Hammerfest er nedgang snudd til opptur et drøyt tiår etter at Stortinget besluttet å si ja til utbyggingen av Snøhvit-feltet. Begge sakene er gode eksempler på hvordan petroleumsindustriens inntog i en ny region i første omgang skaper optimisme og stimulerer næringslivet, for så å generere en økonomisk opptur som gir grunnlag for positiv samfunnsutvikling. Ikke ulikt den utviklingen man har sett lengre sør, hvor fattige Stavanger-regionen med petroleumsindustriens hjelp ble et økonomisk kraftsentrum – og helt i tråd med intensjonene ”de ti oljebud” Stortinget vedtok i 1971: ”At det med basis i petroleum utvikles ny næringsvirksomhet.”

Allerede ved begynnelsen av den norske oljeæraen skjønte man at denne positive effekten på samfunnsutviklingen er nøyaktig det som er hensikten med å ha en petroleumsindustri i Norge, det er det som gir industrien legitimitet.

Den legitimiteten er helt avgjørende for petroleumsvirksomhet i nord. Ingen kan med hånden på hjertet tro det er uproblematisk å innføre et nytt risikomoment i den sårbare arktiske naturen og for fiskerinæringen. Opinionen, både i nord og i landet for øvrig, er delt omtrent på midten i spørsmålet om dette skal tillates eller ei. Gir man ikke noe igjen til lokalsamfunnene, vil flertallet kjapt bikke i petroleumsmotstandernes favør.

Derfor er det risikosport å legge kun bedriftsøkonomiske vurderinger til grunn når utbyggingskonsepter velges.

Statoils første konseptvalg for Johan Castberg, med ilandføring av olje til Veidnes ved Honningsvåg, indikerte at selskapet hadde tatt denne virkeligheten innover seg: Rørledning til land er, målt i miljørisiko, helt klart et bedre alternativ enn omlasting på åpent hav. Samtidig vil en oljeterminal på Veidnes skape positive ringvirkninger i en region som ikke har så mange andre bein å stå på utenom fiskeriene. Valget var også i tråd med det sjette av de nevnte oljebud: ”At petroleum fra den norske kontinentalsokkel som hovedregel ilandføres i Norge med unntak av det enkelte tilfelle hvor samfunnspolitiske hensyn gir grunnlag for en annen løsning.” Hva slags ”samfunnspolitiske hensyn” som skulle gi grunnlag for et annet konseptvalg her, er det vanskelig å få øye på.

Nå har leteboringen rundt Johan Castberg ikke gitt de resultatene man trodde på da ilandføring på Veidnes ble annonsert. Prosjektet og konseptvalget vurderes på ny, og Statoil mener endringene i petroleumsskatten går utover lønnsomheten i prosjektet. Rystad Energy har regnet på det, og slår fast at rørledning til land blir dyrere enn en FPSO-løsning (Floating Production Storage and Offloading vessel – produksjonsskip med lager og omlasting til bøyelastere), selv med de skattefordeler ilandføring i tiltakssonen gir.

En slik løsning gir bedre lønnsomhet for bedriften Statoil, investorer som Deutsche Bank Trust, JP Morgan og de andre finansielle investorene, men er det den beste løsningen for bedriftens største aksjonær? Staten eier 67 prosent av aksjene direkte, og ytterligere 3,17 prosent gjennom Folketrygdfondet. Er det rimelig at den som eier over 70 prosent av en bedrift skal sitte stille og godta en løsning som skader eierens øvrige interesser?

Ilandføring på Veidnes øker Johan Castbergs muligheter til å fungere som hub for andre oljeutbygginger i området, er det miljømessig beste valget – og gir direkte verdiskaping på land. Et slikt valg gir petroleumsindustrien og prosjektet legitimitet, mens en FPSO-løsning er et signal om at rene bedriftsøkonomiske hensyn prioriteres høyere enn både miljø og samfunnsutvikling. Det er en sikker oppskrift på å få opinionen mot seg.

Kan det være at det bedriftsøkonomiske riktige valget, blir det dyreste til slutt?