Leterefusjonen har fått mye kritikk i 2018 og alt tyder på at den blir en het potet også i år.
Det er bra at skattesystemet i Norges viktigste industri diskuteres og at uenighetene kommer til uttrykk i den offentlige debatten.
Det er også naturlig at leterefusjonen får et spesielt kritisk søkelys da ordningen åpenbart innebærer særfordeler for oljeselskaper i oppstartfase sammenliknet med all annen gründervirksomhet i Norge, både i og utenfor oljeindustrien.
Verdiløs olje og gass?
Kritikerne mener at oljen vi leter etter aldri vil bli lønnsom å produsere. Fornybar energi, internasjonale klimaavtaler, kostnader ved utslipp og utvikling av ny teknologi vil gjøre norsk olje og gass overflødig, sies det.
Med disse forutsetningen, hevdes det at Staten tar for stor økonomisk risiko ved å lete etter olje og gass som tidligst vil komme i produksjon om fem til ti år. Eller enda senere.
Dette er et legitimt synspunkt, og kjernen i denne debatten er både interessant og nødvendig.
Leting for de få?
Men å vrake leterefusjonen, vil ikke stoppe jakten på olje og gass på norsk sokkel. Det vil bare sørge for at leting blir forbeholdt noen få selskaper og ikke nødvendigvis dem som kan løse oppgaven best.
Her ser du listen over selskapenes skatteposisjon!
Formålet med leterefusjonsordningen er nemlig å likestille nye selskaper i letefasen med etablerte selskaper som går med overskudd.
Dersom leterefusjonen forsvinner, vil det først og fremst hindre fremveksten av selskaper som kan utfordre de etablerte aktørene. Slik Lundin, Faroe, Wellesley og VNG har gjort. For å nevne noen.
Ville man funnet Edvard Grieg, Johan Sverdrup, Alta/Gotha, Brasse og Fenja uten disse? Eller gjenopplivet Grosbeak-funnet som Wintershall hadde gitt opp?
Det er x-faktoren i alle regnestykker som søker å avklare leterefusjonens lønnsomhet.
Ett er sikkert; svekket konkurranse er sjelden bra for noens utvikling. Og manglende konkurranse vil være resultatet dersom man vraker leterefusjonen. Vi vil gå glipp av ideene, visjonene, forretningsmodellene og kapitalen som de nye aktørene tar med seg inn på sokkelen.
Fjerning av leterefusjonen vil altså først og fremst ramme innovasjonen i industrien. Resultatet blir med all sannsynlighet lavere verdiskapning og svekket samfunnsøkonomi.
96 milliarder inn, 3,3 milliarder ut
I 2017 betalte 22 selskaper i skatteposisjon 96 milliarder kroner i skatt. Samme år ble det betalt ut 3,3 milliarder kroner i leterefusjon, fordelt på 28 selskaper.
Flere av de sistnevnte har har hatt et marginalt bidrag til norsk oljeindustri. Men slik er det med ethvert skattesystem. Det er umulig å lage ordninger som bare stimulerer gode selskaper. Noen må bore tørre brønner. Noen må tape penger. Noen må gå konkurs. Slik er det i alle bransjer. For uten risiko, ingen oppside.
Alt er risiko
Fundamentet i den norske modellen er at staten tar den største risikoen og deretter den største gevinsten.
Dersom man fortsatt ønsker å stimulere til leting på norsk sokkel, er og blir leterefusjonen et svært godt verktøy. Og per i dag synes risikoen verdt å ta.
Så må vi akseptere at noen ønsker at jakten på norsk olje og gass avsluttes så fort som mulig. Det er ikke helt uten økonomisk risiko, det heller.